Da Bølgen & Moi flyttet fra Briskeby, tok stamgjest, hotellarving og eiendomsinvestor Anders Buchardt grep sammen med pappa Arthur og investerte et tosifret millionbeløp i et nytt sted i den gamle transformatorstasjonen. Michaels skal by på «Stories in food and flavours, people and entertainment», ifølge nettsiden, og har toaletter designet av influensere som Tone Damli og Hedda Skoug.

De doble inngangsdørene er blytunge. Innenfor er det dunkelt, men i peisen brant det lyst og varmt. Det vrimlet av smilende, tungt sminkede kvinnelige servitører, kledd i kroppsnære kjoler med sløyfe på ryggen.

– Jeg føler at dette kunne vært kulissene i neste sesong av «Exit», sa Pepper.

Menyen er klassisk à la carte, men inkluderer også en del grønne snacksretter og «signaturretter», som kaviar til 865 kroner og Wagyu-biff til 580 kroner, men også surdeigsbrød med smør.

Fest

Vi valgte smaksmenyen til 895 kroner, med mange av rettene fra à la carte-menyen. Betjeningen sto og pratet og dekket bord og enset ikke oss. En klut lå igjen på bordet ved siden av. Vi fikk følelsen av at det ble stelt i stand til en fest som vi ikke var invitert til. Da det var gått 50 minutter, spurte vi en servitør om det tok lang tid før vi fikk mat.

– Nei, sa hun og så rart på oss.

Etter hvert fikk vi mat og en beklagelse, det var folk på opplæring. Vi fikk aldri «snacks» som smaksmenyen skulle starte med, men de to neste rettene samtidig: Eksklusiv og delikat Kalix-løyrom ble servert på potetvaffel. Men det var minimalt med kaviar, i stedet dominerte den søte, kompakte belgiske vaffelen.

Sashimi av laks var råmarinert i en syrlig yuzu ponzusaus, toppet med dråper av avocadokrem. Godt, men lite oppfinnsomt. Sashimi er jo blitt den nye tacoen.

Vinmeny fantes ikke, og vi ville gjerne få anbefalt noen glass som kunne passe til smaksmenyen.

– Piggvar er en fisk, da er hvitvin godt. Men and er kjøtt, og da kan det passe med rødvin, sa servitøren.

Sant nok. Hun foreslo en Petit Chablis, «den er laget på Chablis-druen». Men all vin i Chablis er laget på chardonnaydruen. Det virket som om det var lagt vekt på helt andre kriterier enn kunnskap om mat, vin og restaurantdrift ved ansettelsen av dem som serverte oss.

– De gjør så godt de kan. Dessverre kan de veldig lite, sa Pepper.

En vegetarrett hadde blomkål i hovedrollen, bakt i miso, sammen med en blomkålkrem, også den iblandet miso. En fin miks i tekstur, men ekstremt salt.

Et stykke piggvar var utmerket stekt og smakte virkelig godt. Men de små pastakornene, risoni, som fulgte med, var alt for myke, og den syrlige skalldyrsausen virket ikke ordentlig innkokt.

– Da har vi en god riesling her, sa servitøren da vi ba om en vin til piggvaren, hun holdt frem en flaske Steinwein. Den hadde vi nettopp drukket til forrettene. Snakket de sammen i det hele tatt her?

Kjøkkensjefen, Øyvind Bøe Dalelv, har erfaring fra Statholdergaarden. Ambisjonene er høye, men gjennomføringen holder ikke mål. «Rosastekt» andebryst fra Holte gård var grålig og hadde fått den leie smaken av lever. Men tilbehøret var vellykket: søt og syrlig puré på kvedeepler, andesjy og rosenkål, samt vår tids svar på rucolaen: Sprø jordskokkchips.

Avslutningen var søt og enkel. Sjokolademousse med kirsebærsorbet, syltede kirsebær og marengs. Pepper ville gjerne ha et glass dessertvin til.

– Vi vil gjerne få gi dere det, siden dere måtte vente så lenge, sa servitøren, med stivt smil i et glatt ansikt.

Beregn rundt 3000 kroner for en middag med et moderat vinkonsum. Smaksmenyen er ikke verdt sine 895 kroner. Det er mye bedre dealer å få andre steder, for dem som vil ha et godt måltid og service utover pene smil.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.