Katla er en effektiv restaurant. Det skulle bare mangle. Ved fullt hus har gjestene 2,5 timer til å spise åtte retter til en pris av 895 kroner.

Få minutter etter vi hadde fått en aperitiff – en velbalansert klassisk margarita – kom første rett, et herlig kulturkrasj av en ceviche med avokado, tilsmakt med thaibasilikum. Det burde ikke fungere, men var ekstremt godt, litt som gjestene opplevde med menyen på kjøkkensjef Atli Mar Yngvasons forrige restaurant, Pjoltergeist. De som våget seg ned trappene i den gamle bikerbulen, kom henførte og lykkelige ut etter et uforglemmelig måltid med personlig preg.

Det er vanskelig å glemme fortiden når kokken fortsatt snakker samme språk: en krysning av latinamerikansk og asiatiske smaker som møter nordiske råvarer.

Men er det rettferdig å sammenligne et lite lidenskapsprosjekt med en stor, proff restaurant i Lava-gruppen, der målet er å servere god mat, men også gi både ansatte og eiere et godt liv?

Vulkansk

Katla har navnet etter en islandsk vulkan, og det åpne kjøkkenet der Atli Mar Yngvason selv sto med maten, har åpen grill og stenovn. Derfra kom nybakte, deilige flatbrød servert på siden av en andeconfit som hadde stått seg på å få selskap av litt mer syre.

Grillet padron chili var en lett overgang til resten av den sjømatpregede menyen. Friterte klippfiskkroketter var sprø og saftige og lå på toppen av en smakfull grønnsaksrøre.

– Men dette blir for fett for meg, sa Salt om retten av perfekt stekt kamskjell i en kremet saus overdrysset med fritert skorsonerrot.

Servitøren, som opptrådte med både uformell varme og profesjonalitet gjennom hele kvelden, hadde anbefalt en Loire-vin til å drikke gjennom måltidet. Det var en nydelig, frisk og tørr hvitvin, men i møte med de kraftige, ofte fete, smakene, kom den ofte til kort.

Penger og kred

Her var mye godt, men ikke alt traff helt. Smaken av røkt kolje tok for stor plass i en slags dekonstruert fiskesuppe. En spenstig kombinasjon av sopp og løyrom balanserte hårfint på kanten av for salt. Strimlene av ibericosvin som fylte et hjertesalatblad til randen burde ha vært mørere, og selv om det var godt, ble det veldig mye kjøtt og veldig lite salat.

80-tallsklassikere kom og gikk på stereoanlegget, og bordene ble raskt fylt opp. Akustikken i det røffe lokalet er overraskende behagelig. Bordene står så tett at det er krevende å komme seg på toalettet uten å sette seg i naboens matfat, men praten deres forstyrrer i hvert fall ikke, selv om stemningen allerede tidlig på kvelden var ganske løssluppen.

– Jeg klarer ikke fri meg fra følelsen av at dette er et sted meglergutta kommer for å vise verden at de har kred og noe mer å by på enn bare aksjer, mente Pepper.

Og det er nettopp dét: Katla er røff, men likevel polert. Betong, furu og finér har sikkert kostet like mye som mer tradisjonelle restaurantmaterialer. Mangelen på et skikkelig speil utenfor toalettet gir bare et ferniss av ujålethet, det føles ikke som ekte vare.

Men desserten? En kjølig rømmekrem med sommerens bær var selve essensen av nordisk sommer, en perfekt avslutning før vi ble høflig minnet på at vår tid ved bordet var ute og presentert for regningen på rett under 3000 kroner for aperitiff, full middag og en flaske vin.

Katla er et fint sted å ta med kunder eller venner for å vise at du er litt kul, men det oser mer av penger enn sjel.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.