Definisjoner, samt det å kjenne seg selv, er vanskelige greier. Denne spalte møtte en gang en ung, kvinnelig kulturarbeider i vintage nittitallsklær og raske briller, som syntes det shortskledde naturvinstedet Bar Brutus på Grønland var «befriende hipsterfritt.»

I dag satt det befriende klientellet ute i vårsolen på rekke og rad med sine hodeplagg og høyvannsbukser, virvlet på noe naturgjæret grums i små glass. Noen drakk også snittenheter med ærlig pilsnerøl. IPA og sånt driver man med i Brumunddal.

Vel innenfor er Bar Brutus det spisestedet i Oslo der det føles minst maktpåliggende å ta av seg luen over smaksmenyen.

Grønt egg

Vi var sultne, ville således gå for stedets fulle seksretter. Bar Brutus rubriserer seg som vinbar med noe attåt, tilbyr naturligvis dertil matchende vinpakke (1350 kroner), men de lot det ligge da vi viste litt interesse for andre ting:

– Nei, gå heller for flaske! sa en entusiastisk servitør, for øvrig kledd som han skulle jogge seg en tur. Inspirerte avvik fra den sikkert mest lønnsomme vin-normen, er sympatisk.

Resultatet ble La Sorga SM, en fresh, lett tåkete og aprikospreget oransjevin fra Languedoc, der smaken av druenes skallkontakt skulle vise seg å funke ypperlig mot de forestående smårettene.

Først ut var torskefisken brosme, ledsaget av en saus på visstnok kamskjell og eplesider, med selleri og vag beskhet fra smørbukk-urte. Fast, frisk natur. En rett på mer urter og surdeig var grei nok – knasete byggryn, syresterk emulsjon og oxalis-syre ga mot vinen – om ikke annet – plenty av spyttproduksjon.

På det fabelaktige lydanlegget gikk nå eldre Phil Collins, lyspærene og mursteinen var eksponert, dodøren gled igjen ved hjelp av en flaske i en snor.

Neste rett var en kjærkommen pause fra det sure, meaty og god: Blåskjell med potet, dill og kraft. Nevnte servitøren også noe om bringebærskudd? Godt mulig. Menyen er særs kortfattet, musikken ganske høy, bruken av planter ivrig. Nå er kombinasjonen blåskjellkraft og dill nærmest for en klisjéøvelse å regne i det nye nordiske kjøkkenet, men her føltes det som en omfavnelse.

Syretrippen var dessuten overstått: Til bordet kom tartar på en melkeku fra Grøndalen gård, overstrødd ramsløk, posjert egg, røyket smak og med betydelig, nesten overskyggende sting av pepperrot. I glasset? En på nesen nærmest portvinspreget, lett oksidativ og forunderlig rødvin fra den californiske naturvinspioneren Tony Coturri. Gøyalt.

Mer av melkekuen fikk vi i neste rett, her var den slengt på kullgrill, gitt følge av østerssopp og syrlig asparges. Utenfor Brutus sto en karakteristisk eggeformet Big Green Egg-grill og jobbet, slik man også stadig vekk finner utenfor Kontrast, eller ved åndsfrende Egget i Stavanger. Den grønne kulen funker nesten som en leveregel i nordeuropeisk restaurantflora: Står det en sånn utenfor, er det ofte verdt å ta turen inn.

Kjøttet var litt seigt, men ble akkompagnert av et særs delikat glass av det tsjekkiske vinhuset Krásná Horas blend av merlot og cabernet sauvignon.

Salt

En dessert på nyperose, en litt vandig iskrem, tørr og brent smultring, crumble og karamell, var ramsalt i sausen, utgjorde ikke en verdig avslutning. Vinbaren har meritterte folk på kjøkkenet, er kjent for en kompromissløs stil uten publikumsfrierier, men ting bør være spiselig. Regningen med kaffe avec la seg på snaue 2900 kroner før tips for kameratslig, god service.

Brutus føles for lengst som en berettiget Oslo-klassiker med egenart og potensielt bevissthetsutvidende vinopplevelser.

Denne kvelden hadde de litt å hente på den faste føden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.