Idet vi rundet festningsmuren på Akershus, kom denne lette, myke brisen fra fjorden. Lukten av salt sjø, en intens glede over hvilken deilig by Oslo er.

Uteserveringen på Festningen har en sjeldent bra beliggenhet. Fra platået ved festningsmurene har man – i motsetning til nede på Aker Brygge – sol til sen kveld, og spektakulær utsikt. Det vil si, hvis man strekker hals.

– Dette stedet burde vært jekket opp et par hakk, sa Pepper – uten å vite at utsagnet skulle få dobbel betydning.

Vi fikk menyer, men ingen spørsmål om noe å drikke i varmen, ikke engang litt vann. 20 minutter gikk før vi fikk bestilt.

Uten sprut

Musserende eller champagne? Vi gikk for det siste. Men hvorfor skeie ut med ekte champagne når den ikke skjenkes velvillig ved bordet, men kommer i halvfulle glass, dau som en sild? Fikk vi slanten av en åpnet flaske?

Festningens meny er enkel, tilpasset tempoet på en populær uteservering. Her er burger, salater, skalldyr, men også en dagens treretter til 565 kroner. Den ville Pepper ha, med vinpakke til.

En tørr, frisk Wechsler Riesling kom til forretten. Men hvor var forrettene? Glasset ble tomt, vi hadde ventet i 25 nye minutter da servitøren kom og beklaget, men nå var kjøkkenet i gang – tre kvarter etter at vi kom. Salt var sulten og spurte om vi kanskje kunne fått litt brød? «Absolutt!». Luftig focaccia, til 65 kroner, ble satt på regningen – det burde den ikke blitt.

Peppers gravlaks fra dagens meny kom med rå rødløk, dill, rugbrødchips og en saus som mer enn noe annet smakte salt. Salt hadde bestilt laksepoké, en slags laksesalat med røtter fra Hawaii. De rå fiskebitene var blandet med avocado og sesamfrø, og smakte godt og mildt med crispy norichips. Men noe syrlighet hadde kledd den fete fisken.

Så ventet vi igjen. Tomme glass, tom vannkanne, skitne tallerkener. Paret ved nabobordet satt med et tårn av rekeskall og krepsehaler, krøllete våtservietter og en skalldyranretning til 625 kroner per person.

– Jeg forstår ikke hvorfor servicenivået raser bare fordi vi sitter ute? Her er kjøkkenet til og med ute, det også, sa Pepper.

Bak oss fikk gjestene gratis focaccia, som plaster på såret for ventetiden.

Chili

Til den klassiske retten linguine vongole så det ut til at Festningen brukte hjerteskjell i stedet for vongole-skjell – som er sjeldnere i Norge. Innmaten i skjellene var tørr og smakløs. Blåskjellene som fulgte med, smakte bedre, men de lukkede og skadede skjellene kunne gjerne vært fjernet. Litt chili hører med, men her var det så mye at pastaen ble uspiselig.

– Og jeg som elsker vongole, sa Salt skuffet.

Et lite stykke steinbit hadde god smak av grillen. Men med et par halve poteter, paprikasaus og noen rucolablad strødd på toppen, var Peppers hovedrett mest sørgelig.

Dagens dessert var en «dekonstruert» ostekake, sa servitøren. Hvorfor dekonstruere en ostekake, tenkte vi etter å ha smakt ostekremen, som kom med jordbær og en kule is. Salt valgte tre enkle, gode kuler is.

– Jeg har trukket fra kaffen og justert litt på vinen, fordi dere måtte vente, sa servitøren da hun kom med regningen på 2000 kroner.

Jo, vi hadde fått påfyll i glassene, men på regningen sto vinpakken til 395 kroner, som skulle inkludere et glass til desserten. Det fikk Pepper aldri. Og da var vi vel like langt?

Pepper og Salt var enige: skuffende mat og dårlig service. Kanskje hadde vi skikkelig uflaks. Men for en utsikt!

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.