– Cru har falt litt ut av bevisstheten de siste årene, sa Salt mens de to nærmet seg hjørnelokalet som en gang føltes som en naturlig del av en hjemlige elite.

Dengang sto meritterte Kari Innerå bak grytene, og vinkjelleren var så spektakulær at den tiltrakk seg innbruddstyver. Nå er spiserommet pusset opp og blitt litt likere alle andre. Her er moderne restaurantklisjeer som kan finnes på den gjengse flyplasskafé: mursteinsvegger, mørke gulv og eksponerte lyspærer.

– Jeg liker det likevel, det er intimt og ikke-flashy, sa Pepper blant danderte puter.

Viktigst var dog endringen på kjøkkenet. Cru har fått en britisk kjøkkensjef med fartstid fra Fat Duck i Bray og har tatt en sving vestover mot det tidvis gastronomisk utskjelte øyriket. Stor smaksmeny heter «Full English», og det tilbys lørdagslunsj med fish'n'chips.

– Det er avleggs å rynke på nesen av engelsk mat, sa Salt og mintes gåsehudopplevelser fra kokkelegender som Heston Blumenthal og Fergus Henderson.

Det fristet å velge vekk champagne, gå for musserende fra den strålende engelske produsenten Hattingley Valley.

Eple og røyk

Salt og Pepper droppet «Full English» til fordel for fireretter, men supplerte med skrei i sesong og sjøkreps. Hvem kan si nei takk til det?

Det var en av disse kveldene da Restaurant-Oslo gikk så det gren, fulle hus og stormende jubel overalt.

– Der nede er det nesten enda hyggeligere, sa Pepper og så ned på den peisutstyrte vinbaren i kjelleren, fullsatt av vellykkede dater, funklende øyne.

Ål og kongekrabbe kom med lakserogn og det som tilsynelatende er to favorittkomponenter på nye Cru: eple og røkt saus, denne av fløte. Det var særs godt, selv om røkt ål – en vidunderlig råvare – slo krabben litt i hjel. I glasset kom chardonnay fra bransjefavoritten Tissot.

Kry

Cru tilbyr ikke innbringende vinpakke, men kan fikse glass tilpasset lommebok og interesse. Vinlisten er fortsatt ypperlig, men inspirert av hva kelneren skjenket til nabobordene – hun virket ytterst kompetent og sikker – ville det være moro å gi henne regien.

Sjøkrepsen kom i en eggs benedict-versjon, komplett med hollandaise og spinat oppå en english muffin. Med sine konsistenser, sødme og saftighet, var dette en slags dekadent comfort food, som med hvit burgunder fra norske Jan Fredrik Borge ble et høydepunkt.

Skreien var fra Vesterålen, med fennikel og «Hestons ketsjup», en referanse til nevnte Blumenthal. Tomatkompottens umami sto fint til fisken og ble ledsaget av en lang riesling fra Von Buhl. Kveldens eneste vegetarrett, «Farmer’s field», bestående av pastinakk, karri og røkt smør, ga et nesten kjøttlig preg: særdeles moderne sammen med fremoverlent gresk hvitvin fra Gaia.

Svineribbe – eller «Nasse Nøff», som servitøren kalte det – kom med ertepuré og mer eple, denne gang i form av en sjy. En argentinsk pinot noir ga retten mer eleganse enn en libanesisk knockoutvin.

– Nydelig, men den hadde trengt mer syre, mer frukt! sa et nabobord om desserten, «Millionaire shortbread», og de hadde rett: Kaken kunne vært halvert, gitt mer appelsin og ingefær.

Men det er småpirk. For en rekke stringente vinmatcher, kaffe avec, overbevisende mat og forbilledlig service endte regningen på rundt 2800 kroner. Det fremstår som et svært godt alternativ. Cru har all grunn til å være kry.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.