Tung klubbmusikk dundret ut av bygget. Inne myldret det av dresskledde blåskjorter og så mye betjening at Salt og Pepper nærmest snublet i dem, om ikke de snublet i hverandre i sitt forsøk på å gjøre gjestene til lags.

– Jeg har aldri sett så mange på jobb i en restaurant, sa Pepper.

Ling Ling, det verdensomspennende Hakkasan-fenomenets «naughty little sister», har nådd Norge. Onda-bygningen på Aker Brygge er pusset opp for 50 millioner. Der Hakkasan-restaurantene er mørke, luksuriøse og labyrintiske, er Ling Ling Oslo mer som en eksklusiv strandbar, med dempede kinfolkfarger, frodig vegetasjon og luftig sjøutsikt.

Kjøkkenet er kantonesisk luksus «påvirket av lokale smaker og ingredienser», men konseptet er japansk izakaya, uformelle gastrobarer der små deleretter kommer som perler på en snor.

– La oss bare gå for Ling Ling Journey, da får vi smakt signaturretten pekingand med Oscietra-kaviar uten å betale 3400 kroner bare for den, sa Salt til Pepper, som vurderte vinkartet.

På Ling Ling skal maten passe til drinkene, ikke omvendt. Og mens cocktaillisten er imponerende, er vinkartet dårlig organisert og lite tilpasset maten.

– De to mest aktuelle kommer bare i magnumflasker, sa Pepper.

Dermed begynte de med champagne og vin på glass, for så å kapitulere med en flaske god, men ikke mattilpasset hvitburgunder.

Intens service

Servicen var uformell og upåklagelig, men på grensen til pågående.

– De trenger ikke spørre hvordan det går med oss hvert femte minutt, sa Pepper.

Noen av rettene var definitivt til å komme tilbake til. Dim sum-kurven, en av Ling Lings signaturretter, besto av fargerike og herlig klebrige dumplings fylt med blant annet hummer og kongekrabbe, tilsmakt med både trøffel, gulrot og lakserogn. En mangosalat med sprøstekte kyllingbiter frisket godt opp i munnen. Små rektangler med sprøtt pekingandskinn toppet med svart kaviar lå på søtlige pannekaker som så ut som papirservietter og skjulte et nesten kremet fettlag under det sprø skinnet. Elegante kuber med crispy sideflesk som hadde vært ut og inn av ovnen tre ganger for å få løvtynt, knasende svor og en fløyelsmyk kjøttkonsistens, var også et høydepunkt.

Men milde, norske kamskjell druknet helt i en chilisterk svartbønnesaus, og de små sjøkrepsene i «samba sauce» var melne, noe som skjer når krepsen rekker å dø før koking. Soya og ingefærglasert escolarfilet så innbydende ut, men fisken hadde en røyksmak som sendte tankene mer i retning røkt kolje enn Asia. Tre typer wokstekt sopp var derimot enkelt, men friskt og delikat sammen med varme makadamianøtter hvis voksaktige preg kom godt frem.

Desserten med eplefromasj og five-spicesmak var et velsmakende kunstverk, mens banan- og karamelldesserten fremsto som god, men pregløs.

Høy lyd, høy pris

Ling Ling er høylytt; det er et sted for å se og selv vise seg frem for de rette menneskene i de rette omgivelsene. Hit går du ikke for den dype, intime samtalen, men for en god fest med middag. Og velger du riktig fra menyen, kan du få lyst til å gå hit igjen og igjen.

Men regningen blir høy. Når full meny koster nesten 1000 kroner per person, bør mer av maten skinne, og regningen på drøye 4000 kroner for full meny, en aperitiff, en flaske pluss fire glass vin føltes stiv med tanke på totalopplevelsen.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.