Vi merket det allerede ved ankomst: en halvhjertet mottagelse, småkrøll med reservasjonen og gledesløs utdeling av upresentert musserende på tunet utenfor Engø Gård. Alt er ikke som før.

Det er fortsatt romantisk å sitte med utsikt til sjøen, der aftensolen gløder i bukten. Spisesalen i Engø Gårds staselige stallbygning har en følelse av høytid og ro, men var enda bedre da man fikk noen appetittvekkere å skjerpe sulten på. I år var de borte. Rasjonalisert bort av – nødvendighet?

Vinkartet, som pleide å være en reise i gode viner, er nedstrippet til det bare minimum. Følelsen av å være på et sted som kanskje fortjener en Michelin-stjerne, er forduftet som gressets grønnfarge i den stekende sommersolen sommeren 2018.

Det som var rikt og raust, føles nå grunt og tilknappet. Servitørene er ikke lenger stolte i det godes tjeneste, men bare på jobb.

– For en forskjell det gjør. Man kan formelig føle at det er slitasje, sa Pepper.

Det var mye som tydet på at Engø Gård har satset pengene på en enklere liv – uten at det synes å slå til.

Manifest

Mens menyen oppe i «gourmetavdelingen» fortsatt strekker seg mot syv inspirerte retter til priser på toppnivå, er Engøs nysatsing en kafémeny i første etasje, med uteservering, der lobbyklassikere som hamburger, moules frites og entrecôte kan fortæres til en rimeligere penge, med følge av smektende popmusikk og smakfullt oppusset lokale. Ingenting av dette så ut til å ha lokket hyttefolket ut av grillingens stødige julitranse – da vi var der, var det ikke en eneste gjest i kafeen. Men ganske fullt i gourmetavdelingen.

Uten appetittvekkere rivstartet måltidet med en bakt pastinakk med løkkrem og finsk kaviar. En vakker, men middels vellykket manifestasjon av det nordiske kjøkkenet, kort på smak og likegyldig i sin ensomhet.

– Hadde de bakt pastinakken med salt, kunne det kanskje blitt noe, for den kommer seg med litt smaksforsterkning.

Råmarinert kamskjell med chili og bringebær var greit og friskt, begravd under en evigvarende strimle av rå nepe som ikke tilførte noe særlig.

Grillet breiflabb var for hardt varmebehandlet, men vakkert dandert med gulrotpuré, fevebønner og en sjy på villtimian, gode ideer og smaker som igjen trengte hjelp av fingersaltet på bordet for å skinne.

Inspirasjon

Fra vinkartets fire–fem hvite burgundere hadde vi en Saint Aubin fra Hubert Lamy, en fersk og flott vin som passet herlig til det meste fra Engøs kjøkken. Det vil si nokså klassiske smaker og kombinasjoner.

Til grillet andebryst med peppermyntesaus på andefett og turnips, fikk vi Ch. Bibian på glass, en god, men enkel bordeauxvin fra midtsjiktet i Polets prisliste.

Andebrystet kom med en flott crispy fettrand, og peppermyntesausen var en gledelig utradisjonell overraskelse til kjøttet.

– Det ville være feil å si at andebryst er noe man velger i menyen for å skille seg ut, men her var det en kreativ vri, i det minste, sa Pepper.

Det er ingenting som er direkte feil med maten på Engø Gård, men i år var det ikke så mye som var riktig heller. Når to enslige trekanter av Munkeby-ost utgjør hele osteretten i «inspirasjonsmenyen», riktignok med litt honningcrumble og noen bær, føler man at det hele går på sparebluss, og inspirasjonen i menyen har forlatt stedet.

Mistrøstighet

Engø er fortsatt et sted for den gode stemningen, for total avslapning mellom suset i de store trærne, for å snuse inn havets trekk mellom gårdsbygningene. Og menyen er priset som om inspirasjonen fortsatt er til stede.

I det minste var det stigning i programmet mot slutten. Desserten var kveldens beste rett – en jordbærkompott, kortreist og fin, og en helt nydelig iskrem av nyperose. Sødmen møtte sin motvekt i en tykkmelkkskrem med sitron og en salt, karamellisert havrekjeks. Det var en strålende dessert som hadde fortjent en bedre oppspill.

Over espressoen mimret vi over fordums petit four og nydelig konfekt som pleide å dra måltidene på Engø ut i de sene kveldstimer. Men det var før. Nå er det bare kaffe og regningen – og en mistrøstig følelse av tilbakegang.

– Vi snakker om en restaurant som for to år siden ble spådd Michelin-stjerne, sa Pepper.

Det eneste som ikke peker nedover, er regningen. Vi nærmet oss 4000 kroner for to ganger seks retter og vin.

Med 845 kroner for en fireretter, og 1205 kroner for full syvretter, er det høy prisklasse som gjelder. Denne gangen sto inspirasjonen ikke i stil med prisen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.