Nå gjelder det å holde tungen rett i munnen, men at Oslo nettopp fikk sin første ordentlige ramensjappe, føles i hvert fall ikke et sekund for tidlig. Helt siden den store ramenbølgen rammet New York for rundt fem år siden, har den japanske nudelsuppen vært primær næringskilde for hipstere av ulik beskaffenhet over store deler av Vesten. Opprinnelig brakt til Japan av kinesere i det 19. århundre, kom den store ramen-dilla dit for alvor på 80-tallet og kulminerte i ramenmuseer, -filmer og -tv-spill. I New York nådde hypen klimaks da oppfinnelsen ramenburger skapte køer og oppstandelse i 2013. Nå har suppen endelig nådd Oslo.

Eller, det er ikke helt rettferdig: Sapporo Ramen har holdt til på Vulkan et drøyt år, men det er mer en bardisk ved et kjøpesenter og ikke egnet for å skape de bølgene nye Koie Ramen har gjort. Siden åpning har det vært et evig kjør på sosiale medier, køene er beryktet og restauranten skal ved et par anledninger regelrett ha gått tom for mat.

Også denne kvelden var det stappfullt, og med stadige opphopninger ved døren. Koie tar ikke reservasjoner. Lokalet og presentasjon er gjort sober og moderne.

– Flott. Men akustikken må de gjøre noe med, sa Pepper.

– I denne støyen er det vel knapt lovlig å arbeide?

Smilende

Foran oss kom japansk, sitruspreget Kirin-øl fra tappetårn, samt gyozas – dumplings av svinekjøtt stekt i overkant hardt på sidene, men med et fint syresting og følge av ponzusaus. Greit nok, men uten raffinementet man kan finne i andre Oslo-dumplings om dagen.

Stedet tilbyr også Karaage – frityrstekt kylling, servert med majones – en juicy, crisp favoritt vi så oss nødt til å hoppe over denne gang.

I stedet, til kveldens hovedanliggende: Koie tilbyr fire forskjellige ramen, som kan suppleres med «extras»: mer svin, egg eller nudler. Eksempelvis kan den vegetariske basert på miso – fermenterte soyabønner – suppleres med kjøtt. Vi bestemte oss for å dele tre av fire alternativ, hoppet over «shio», basert på salt. Styrken ved ramen kan av også være dens svakhet: Det er perfekt bakfyllmat – rikt, rammende og ofte ramsalt. Vi prøvde å minimere risikoen for det sistnevnte. Rundt oss knatret det i smarttelefoner. Også for øyet gir ramen umiddelbar tilfredsstillelse.

Forkullet svor

«Shoyu» er soyabasert, kom med svinenakke og de faste innslagene egg, vårløk og menma – tørkede, fermenterte bambusskudd. Delikat nok, men kveldens tammeste. Omvendt brakte den misobaserte betydelig mer smakstrøkk: kremet, spicy og med et utvalg sopp som med sin kjøttfulle umami blåste vekk alt eventuelt savn etter svin. Denne, som alle, med et perfekt, «smilende» egg som en nær sødmefull omfavnelse oppi det hele. Antagelig Koies fremtidige publikumsfavoritt.

«Tonkotsu» må ikke forveksles med svinekotelett, «tonkatsu», men er i stedet base laget på svinekjøttben, servert med svineribbe. Den langtidskokte kraften i tonkotsu skal være solid, halvgrumset og feit, de hjemmelagde nudlene var tradisjonen tro holdt delikat smalere, men for Pepper ble det i overkant. Salt syntes buljongen var finstemt og god, men igjen at man hadde vært for ivrig over stekevarmen. Ribbesvoren ga hint av forkullet karbon.

For rundhåndet omgang med autentisk mat, grei tips og fire store øl betalte vi rundt 1000 kroner. Det er ikke billig fast food – etterlengtet eller ikke.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.