Tidligere i år fikk den stavangerske sushirestauranten Sabi Omakase en Michelin-stjerne. Nylig åpnet en «filial» i Oslo, i den nyoppussede Vikaterrassen.

Her er det ikke bare å stikke innom. «Omakase» betyr et måltid med retter som kokken bestemmer, her selveste Alex Cabiao, mannen bak Alex Sushi i Oslo. Menyen med 18 retter må forhåndsbetales ved bestilling av bord. Helst skal man også huke av for vinpakke eller alkoholfri meny. Hvis ikke, risikerer du å bli både ringt opp og purret på mail.

– Jeg skjønner at de må sikre seg mot folk som ikke dukker opp, men opplegget virker rigid. Dagsformen og drikkeønskene kan jo variere, sa Pepper der de sto og hutret utenfor Omakases låste dør.

Den åpner først klokken 20.15, eneste bordsetning på kvelden. Når gjestene har ankommet og fått en bolle med en drikk med heftig duft av fermentering, låses døren. Ingen skal få forstyrre opplevelsen her, med mindre brannalarmen går. Interiøret er i tre, men belysningen er hard. Fra anlegget hørtes zen-aktig musikk og dempet fuglekvitter. Det er lett å få spafølelse. Omakase har dessuten japansk toalett med føn og fjernkontroll. Hva det innebar, kunne servitøren forklare under fire øyne, sa han. Det var en prat Salt og Pepper helst ikke ville ta.

Prat

Råvarene hos Omakase er førsteklasses og kortreiste. Du kjenner det på konsistensen, lukten, smaken, fargene. De slurpet i seg en silkemyk østers, med soyasaus og lakserogn, nydelig akkompagnert av en musserende fra britiske Nyetimber laget på champagnedruer. Sashimi av piggvar med hint av trøffel, så en smaksintens skalldyrsuppe. Maki med crisp noritang som smakte søtt og hav, fylt med store, salte rognkjeks som poppet i munnen. Tunfisk kom i to ulike stykker, en bit av den rene, magre loinen og den fetere delen toro. Å gi rom for sånne nyanser, er proft. Ingefær dukket først opp til en bit makrell sammen med syrlig riseddik. Nydelige biter sushi ble taust og vennlig forberedt av Alex selv og hans kollega, penslet eller dryppet med litt saus. Men den deilige strømmen ble hele tiden avbrutt av prat. «Vi skal vestover, til Bømlo» og så videre.

– Det er noe som skurrer, de nesten teatralske presentasjonene av maten og drikken kler ikke Alex' lavmælte, stødige stil, mente Pepper.

Akkar, så vidt varmebehandlet med en gassbrenner, fylte munnhulen med en annerledes konsistens. Wagubiffen var like mør som den er dyr. Men de morsomme wow-øyeblikkene uteble.

– Jeg husker da vi fikk kveitefett på Alex Sushi. Og kråkeboller! Uten at det ble pratet i hjel, sa Pepper.

Deler av menyen kan føles litt gjentagende. Mange nigiri betydde mye ris. Smaken av saftig, perfekt grillet sjøkreps, med lun, søt ris, et hint av ekte, revet wasabi og litt hjemmelaget soyasaus – det var som en drøm om sushi. Men da den ble etterfulgt av både hummer og kongekrabbe, grillet og servert på samme vis, bleknet drømmen og ble en repetisjonsøvelse.

Desserten var vakkert pakket inn i to glinsende porselenskuler: wasabiskum med hvit sjokoladecrunch og en iskrem med smak av yuzu og chardonnay.

Inkludert te og vinpakke kom regningen på 5800 kroner. Sushien var førsteklasses, vinvalgene gode og kreative. Men alt styret rundt opplevdes litt maniert og unødvendig, såpass at Salt og Pepper var litt slitne da de slapp ut gjennom den låste døren.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.