The Thief Foodbar bærer det umiskjennelige mørke og glitzy preget til Petter Stordalens hotellrestauranter. Men hvor var Stordalens energi? Ikke her. Vi hadde bestilt bord og kom til avtalt tid, likevel var ingen å se, knapt nok noen gjester. Etter fem minutter kom en overrasket, engelsktalende servitør. Vi fikk plass i en mørk krok med to glass champagne fra Ruinart.

Den varierte og fristende brasserimenyen med nordisk og asiatisk preg vi hadde sett på nett, viste seg å være fra oktober, og de fleste rettene var byttet ut. Prisnivået er høyt, og noen gunstig tre- eller flereretters meny tilbys ikke.

Sommer

Deilig, mykt surdeigsbrød med rørossmør kom på bordet. Men før vi var halvveis i champagneglassene, dukket forrettene opp, uten spørsmål om vi kunne ha tenkt oss vin som passet til maten. Byggrynsrisotto smakte intenst av jordskokk og skorsonerrot, nydelig avstemt med parmesan og syrlighet fra små geléperler.

– Dette var fantastisk godt, syntes Salt.

Peppers blåskjell, lubne og smakfulle, var gratinert under et lag med syrlig hollandaise, brødsmuler og dill, vakkert servert i en støpejernsform som hvilte på tomme skjell.

– Nå fikk jeg intens sommerfølelse, sa Pepper.

Men tempoet var ikke langsomt. Etter få minutter var hovedrettene også på bordet. The Thief Foodbar har i amerikansk stil lagt opp til at gjestene skal bestille «sides», tilbehør, til hovedrettene.

– Jeg har ikke sansen for dette opplegget. Hvordan skal gjestene klare å tippe hva som passer best til hver enkelt rett?

Pepper fulgte servitørens anbefaling og bestilte brokkoli og kimchi til andebryst med steinsopp og kongeøsterssopp. Kjøttet kan tåle tilbehør med smak, men kruttsterke fermenterte grønnsaker fungerte elendig. Andebrystet kostet 355 kroner, men med tilbehør til 55 kroner kom hovedretten på 410 kroner.

– Du kan få en god treretter andre steder for den prisen, sa Pepper slukøret.

Tilbehør

Delikat bakt kveite kom med syltet, knasende selleristang, silkemyk sellerirotpuré og kyllingsjy. Som anbefalt siderett: «vichyssoise» poteter. Vichyssoise er en klassisk suppe på poteter og purreløk. Her smakte potetene som om de var nedkjølt og varmet opp igjen, lett sautert med syltet purreløk.

– Å pushe tilbehør som ikke passer til hovedrettene, bare ødelegger. De smaker jo mye bedre uten, sa Pepper og stirret ned i et tomt vinglass.

Mersalg virket ikke som noe The Thief Foodbar er opptatt av. Vi måtte jobbe hardt for servitørens oppmerksomhet, selv om det bare var en håndfull gjester, de fleste av dem enslige menn som stirret inn i en skjerm, sannsynligvis hotellgjester. Det er lett å føle seg som en ensom forretningsreisende her. Men restauranten er fint oppdelt med sofaer og hyller, som skaper mer intime soner.

Dessertene løftet nivået og humøret. Arme riddere smakte nydelig en kald vinterkveld, toppet med blåbær og iskrem. Peppers mørke dessert kledde interiøret, med sjokoladeiskrem, pistasjnøtter og vakre sjokoladeblader.

Med champagne og kun to glass vin til hver endte regningen rett over 2300 kroner. Den tok det for øvrig tid før vi fikk. Skal The Thief Foodbar lokke til seg andre enn hotellgjester og lukkede events, bør det legges mer kjærlighet i hovedrettene og ikke minst i gjestene.

* (Vilkår)