Det er ikke akkurat årvåkent å sutre over gravearbeider og ufremkommelighet i miljøhovedstaden Oslos indre by, men slik er nå en gang realiteten. Stakkars de som forsøker å drive næringsvirksomhet i for eksempel den støyende byggeplassen Storgata. Ryktene forteller om kyndige serveringssteder som for tiden selger to til fem alkoholenheter per døgn.

Slik skulle man tro det også er for sentrumstraveren Beijing Palace, som nå er klemt inn mellom et høyt anleggsgjerde og en gigantisk rivningstomt ved et tunnelinnløp i nedre Pilestredet. Men dengang ei: Da vi kom dit en tidlig søndag ettermiddag var stedet fullt. For fullt skulle det straks vise seg.

Vi ble vist inn på stedets mørkere, litt roligere, svartmalte siderom. Ved et bord satt en kulturpersonlighet, ved et annet skålte en av landets beste kokker med bransjevenner.

– Finansdepartementet driter i om det koster fire milliarder, så lenge vi redegjør ordentlig, ble det sagt fra et turkledd tredje bord.

Stadig flere er tilsynelatende innlemmet i denne tilforlatelige kineserens forlokkende, lille hemmelighet.

Kommunerå

Skjønt kinesisk, den omfangsrike menyen inneholder også sushi og noen pan-asiatiske pliktløp, men de færreste går vel her for noe annet enn dim sum og crispy duck.

Det tok lang tid å få nevnte spisekart. Etter to leskende Tsingtao-øl, ga vi oss i kast med en omfattende bestilling, og vel så viktig: Vi ba om å få se vinlisten. En gang sa ryktet at denne var hemmelig, men det er jo bare å spørre.

Og belønningen er stor: Side opp og side ned med A4-ark som bugner av fabelaktige kjøp, i særdeleshet fra Burgund. Det meste koster tilsynelatende like under togangeren av polpris, hvilket må sies å være oppsiktsvekkende. Således også ettermiddagens valg – en balansert og rik kommunevin fra Puligny-Montrachet og Etiennes Sauzet, dekantert, lagt i kjøler, og servert fra Zaltos florlette, spinkle pinot noir-glass.

Hvit burgunder sklir av en eller annen grunn strøkent mot dim sum, en erkjennelse denne spalte har gjort seg her for lengst. Maten lot i dag imidlertid vente på seg.

Når den først manifesterte seg, kom den i rykk og napp, med lange opphold, og måtte delvis etterlyses. Vinen måtte vi skjenke selv. Ting tok evigheter. Dette har vi aldri opplevd her før. Servicen var elskverdig når den først kom. Var vi litt glemt i dette sideværelset?

Spydd

Det begynte med et høydepunkt: Friterte rekeboller med en syndig kjerne av foie gras – et spill med konsistenser og smak. Sødmen gikk igjen i tandre hveteboller, dampet og fylt med barbecue-preget svinekjøtt, mens pannestekte vegetardumplings var et annet glansnummer, gitt friskhet av ingefær, koriander, kål og tofu. Ellers fikk dampet pastadeig over reker og svinekjøtt prege måltidet. Var det denne som skulle inneholde iberisk svinenakke?

Den lett vandige, salte smaken av kjøtt er ikke alltid lett å identifisere, selv om den gjør nytten. Rispasta med kamskjell og gressløk var innbydende nok, mens et «kylling spydd» ble mer ordinært enn tegnsettingen skulle tilsi. Rismelsruller fylt med søt soyasaus og grillet and ble to knepp for salt, særlig da bordet ikke fikk påfyll av vann.

Maten var sedvanlig god, men understreket savnet etter en annen dim sum-bastion, Taste of China, som etter at de la ned i Torggata er forsvunnet litt ut av bevisstheten.

– Maten blir nesten sekundær med en vinliste som dette, den fungerer mer som et godt bakteppe, som tiltygg, sa Salt, som i årevis også har brukt stedet som åsted for et lett måltid og en øl før ymse sentrumsutskeielser.

I dag ble fasiten et lass dim sum, samt den høystemte, aristokratiske følelsen av en klokkeklar sentralburgunder i snuten. Gildet skulle koste rundt 2200 kroner.

Det er – enkelt og greit – svært mye glede for pengene.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.