Den røde løperen var rullet ut. Marmoren lyste opp resepsjonen, messingen var nypusset og Speilsalen, den strålte mot oss med høye, buede speil, tunge gardiner og baldakiner. Odd Reitan skal ha brukt rundt en milliard kroner på oppussingen av Britannia Hotel.

– Det er egentlig synd å sitte med ryggen til et så fantastisk lokale, sa jeg.

For to personer kan bare reservere ved «Chef’s Table», en massiv marmorbenk i enden av Speilsalen. Der så vi rett på en luke til kjøkkenet, omkranset av diverse utmerkelser fra kokkekonkurranser, for kjøkkensjef Christopher Davidsen er sølvvinner i Bocuse d’Or. Ved benken er det en tirettersmeny som gjelder, tilberedt og presentert foran oss. Med champagne i høye glass med tynn stett kom appetittvekkerne på løpende bånd.

– Okseblod koagulerer på samme måte som egg, sa servitøren, han kom med en liten blodpannekake. En ærlig faktaopplysning, som enkelte sarte sjeler kanskje vil ha problemer med å svelge. Pannekaken smakte ikke mye, men hadde deilig fyll av kantarell og ost, toppet med speket, revet reinsdyrhjerte.

Speilsalens «head sommelier» er kåret til Norges beste. Vinpakken var gjennomtenkt, med høy kvalitet, mange klassiske viner og noen spennende, mindre kjente. En liten søt og syrlig løkmarengs ville bli full skjærings med champagnen som fulgte appetittvekkerne, fikk vi vite, derfor fikk vi en liten smak av en hvit burgunder til.

Speilsalen og Britannia ligger midt i Norges matfat, med fantastiske råvarer i umiddelbar nærhet. Det gjennomsyrer hele menyen. Førsteklasses, gjerne lokale og ofte eksklusive ingredienser blir tilberedt på klassisk vis, men ofte med en ny vri. Som et av høydepunktene, kongekrabben, i menyen kalt «Sprakende bål på arktiske strender».

Vi fikk pinsett til å løfte grillet, lubben krabbe fra skallet over på en dobbeltdekker av potetlompe og knallgrønt shisoblad. Over krabben: einermajones og sprø urkorn. Det var kreativt, en morsom «tribute» til pølse med lompe, og vanvittig godt. Sjelden har vi fått så saftig og smakfullt kongekrabbekjøtt.

Varme

Speilsalen er slett ikke så stiv som omgivelsene skulle tilsi. Betjeningen er like profesjonell som på andre topprestauranter vi har besøkt, men i tillegg hadde de en varme og en upretensiøs entusiasme som gjorde det hyggelig å være gjest.

Midtveis i måltidet strakte paret som satt rett ved siden av oss frem hånden og presenterte seg. «Vi skal jo tilbringe kvelden sammen». Hyggelig, men kanskje litt klamt for noen. Kanskje særlig de som har business eller kjærlighet på dagsordenen.

Breiflabben ble vist frem ved marmorbenken, pakket inn i svart tang, før den returnerte til kjøkkenet. Den kom tilbake som noe av det saftigste fiskekjøttet vi har smakt, med en vidunderlig saus ispedd asiatiske smaker, visstnok basert på sausen kjøkkensjef Davidsen vant sølv i Bocuse d’Or med.

Andebryst glasert med eple og pepper hadde rene, klare smaker og markant syrlighet fra plomme. Til kjøttet fikk vi libanesisk vin, 1997 Chateau Musar Bekaa Valley.

Enkelte av rettene har veldig mange elementer. Rødbettartar med hylleblomst lå skjult under rømme og salt løyrom, og ble servert sammen med både et sprøtt vaffelhjerte laget på tjukkmelk fra Røros og spekeskinke laget på svart dalagris fra Kvinesdal. Fabelaktig god skinke på nivå med Pata Negra, men retten fremsto litt som et sammensurium. Som det heter i Rema-butikkene til Britannias eier, Odd Reitan: Det enkle er ofte det beste.

Osteretten var todelt: En fondue med smeltet Munkebyost under et crispy lokk. Ved siden av fulgte et lite sprøtt bakverk toppet med en myk ostekrem og multesyltetøy. Nydelig begge deler. Men det ble for mye.

– Bare en av disse to hadde vært nydelig og imponerende nok som osterett i seg selv, sa Pepper.

Alt var godt, alt var perfekt tilberedt. Men opplevelsen hadde bare blitt styrket om kjøkkenet hadde prioritert hardere.

Desserten? Et vakkert kunstverk av bitte små kuler av frysetørret nyr, hyllebær og hibiskus. Fruktig og akkurat passe søtt, før måltidet ble avsluttet med de lekreste, fargerike sjokolader fylt med tindved, pasjonsfrukt, lakris og matcha.

Regningen kom på 7600 kroner for «2 Chef’s Table». Da var alt inkludert, også champagne og kaffe. Til sammenligning koster full pakke hos Credo 5600 kroner for to. Men servicen, kokkekunsten, de fantastiske råvarene og de strålende, storslåtte omgivelsene gjør et måltid i Speilsalen minneverdig.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.