Gentrifisering er en snål, levende ting. Noen gatestubber i Oslo ser tilsynelatende ut til å bli forskjønnet i ekspressfart: Kunstbokhandlere, espressokaffe og økologiske iskremutsalg, for så, nesten som en levende organisme, å de-gentrifiseres etter kort tid. Det klebes gråpapir på butikkfasader, kebabsjapper med glorete, nyinnkjøpte skilt av fotografert mais, gjenfinner veien. Det er så man formelig ser dollartegnene oppløses i øynene på eiendomsspekulantene. Byen har tatt gaten sin tilbake.

Ett av lokalene som – litt avhengig av ståsted – ennå beveger seg i «riktig» retning, er Heimdalsgata 37 på Tøyen. Fra en brun standardpub, via det rustikke spisestedet Østkantfolk, til Kampen Bistro-affilierte Tøyengata Bodega, åpnet i fjor svært lovende og progressive Golden Chimp. En moderne klode med hjertet i et pulserende Asia. Holder de fortsatt koken nedi kjelleren der?

Full meny

For det er ned trappen det skjer. Under jorden er det full smaksmeny som gjelder. Vi trodde vi kom på et litt ukurant, sent tidspunkt, men det vindusløse lokalet var fullt okke som.

Kelneren somlet ikke. Før vi visste ordet av det, kom to store, hele argentinske, grillede villreker på bordet, fulgt av tidstypisk pet nat fra Christoph Hoch, samt en saus på blant annet makrell. Det er delte oppfatninger (også på Golden Chimp) om rekeskallet på asiatisk manér skal spises i sin helhet etter denne tilberedelse. Vi prøvde litt begge deler. Rekene var saftige og himmelske, nærmest med karakter av sjøkreps, men grillsmaken ga litt for hard og bitter smak av skallet. Vår egen feil.

Deretter fulgte stedets tour de force, dumplings: Først noen potetversjoner med nori-alge, kongekrabbe og en dip på pepperrot og løyrom, samt noen fløyelsmyke umami-omfavnelser av kongekrabbe og nøttekrem, ispedd kimchi. Fabelaktig ettersmak av sjø paret mot to karakteristiske drikkealternativer: en naturpreget grüner veltliner på uskrelte druer, samt en melkehvit, ufiltrert sake fra Kizan.

– Det er alltid kjekkere med to glass, sa servitøren.

Neste rett var sødmefylte friterte kamskjelldumplings med miso, så dampet, nesten kjøttlig brokkoli med en creamy majones av lodderogn, trøffeltang og fermentert brokkolistilk. Mer grumset, leskende natur i glasset, nå fra den ledende produsenten Matassa.

Herlige andedumplings kom overrislet Osaka-ketchup og fritert kyllingskinn, mens spicy svinedumplings lå i en klissete XO-saus, begge skylt ned med en søtlig middelalder-sake. Tankene gikk nesten til den fristende, marsipan-pregede duften av skolelimstift fra barndommen.

Tryne

Assosiasjonen dukket også opp igjen ved en «venterett», en melkepudding og sorbet med ingefær, umeshu og yuzu. Plommesaken umeshu fulgte også i glasset, var syrefrisk og palettrensende, tross sitt betydelige sting av marsipan.

Og forberedelser trengtes: Da vi var her sist, murret vi litt over hovedretten, en hel, grisete and. Også nå forduftet raffinementet. Til bordet kom et helt schezuan-glazet smalahove, pikant lammesmak grillet hardt og akkompagnert av strålende rødvin fra Sicilia-rabulisten Cornelissen. Man skulle brekke opp kjeven, lepje i seg øyet med bao og syltet grønt. Morsomme, primale utskeielser for noen, sikkert et utfordrende taktskifte for andre.

Iskald slush av umeshu og japansk whisky føltes sånn sett prekært etter trynet, før en regning på snaue 3000 kroner. Da har man opplevd noe av byens mest sprelske asiatiske mat, særs kompetent matchet med «nakent» drikkefølge, og ung, kameratslig service.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.