Ikke et vondt ord om dehydrert crumble av haifinneskinn toppet med en glaze på bronsefennikelblomst, men av og til er det godt å ha de europeiske klassikere å falle tilbake på. En saus ganske så lik den Jean-Pierre laget i 1836.

Pepper satt således forgapt over sitt stykke kontinental kulturhistorie, som for lengst også er blitt veikromat og pizzatopping:

– Jeg får med dette bekreftet at entrecôte med bearnaise jo egentlig er det aller beste jeg vet.

Det er øyensynlig lett å bli både konservativ og kategorisk på et sted som Chez Colin.

Les også: Slik lager du perfekt entrecôte med bearnaisesaus

Mineralsk jubel

Fra å være en kulinarisk dødsone, kjent for å huse en bedrøvet spansk restaurant, har dumpen nede ved Fredensborg de siste årene nærmest blitt en matdestinasjon i seg selv. Bon Lio gjenopprettet den spanske æren i et gammelt trehus, nå nedlagte Pjoltergeist var epokegjørende, mens Chez Colin har gått løs på erkefransk, lun kos.

Det var en kald, sen og ganske ukurant vinterkveld, men likevel godt med folk i det blå trehuset. Plastfrukt lå i boller innenfor de porøse, tynne og fredede vinduene. Vi hadde allerede rukket over nødvendige innledende runder – god husets champagne fra Bénard-Pitois, skjenket videre inn i forrettene: Uimotståelige fine de claire-østers fra Bretagne med klassisk tilbehør av mignonette og sitron, så dagens forrett, gratinerte blåskjell med chartreuse-smør servert på en snegletallerken. Supert. Og klisjeer er sanne: Kombinasjonen mineralpreget champagne og kjøttfulle østers rører ved noe av det dypeste i skaperverket.

Mer sjømat kunne sånn sett fristet, her fantes skrei unormalt tidlig i sesong, piggvar og sjøtunge. Skreien skulle komme overhøvlet av trøffel, den har vi vært borti før her. Herlig piggvar likeså. Det var likevel noe med været ute. Den mørke januarkvelden formelig skrek etter oksekjøtt og noe rødt i glasset. Det siste skulle bli enkelt: Chez Colin har en fabelaktig, lang, og sympatisk priset vinliste (en kaffekopp koster til gjengjeld 44 kroner), også med topp-burgundere som påkaller overnattende polkunder. Valget falt i stedet på en Bordeaux, en 2004-årgang Pauillac fra Lynch-Moussas til bare litt over dobbel polpris. Robust, men påfallende moden og smooth i stilen.

Og så var det entrecôten da. Marmorert kjøtt stekt til perfeksjon, fløyelsmyk og klassisk bearnaise uten innlagt syretripp, plettfri pommes frites, samt nesten vel så sprø, friske aspargesbønner. Så enkelt, så vanskelig. Fullkommen utførelse. Barndomsminner, et liv av søndagsmiddager på en tallerken. Det er dette som er comfort food.

Dagens kjøtt, en grillet indrefilet med sting fra en peppersaus, glasert løk og gratin dauphinois – fløtegratinerte poteter, sto heller ikke tilbake. Ubegripelig mørt, med gåsehudfremkallende grillskorpe, gitt sursøt finesse fra løken, var det som om Chez Colin klarte å ta innersvingen på mange av sine franske konkurrenter. Maten smakte helt enkelt litt mer hjemmelaget her.

Profiteroles

Dessertene, vannbakkels med pralinekrem, vaniljeis og sjokoladesaus, samt sjokoladefondant med solbær, salt karamell og crème anglaise, tok maten noe ned på jorden igjen. Godt nok, men glemt etter kvitteringsutskriften. Etter aperitiff, kaffe avec, og en i overkant inspirert omgang med vinmenyen, endte den på drøye 3500 kroner.

Man kan og bør gjøre et besøk her billigere, hyppigere, mer uanstrengt. Chez Colin er et sted man ønsker å innlemme i livet sitt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.