Åpent kjøkken. Lyst tre. 180 sitteplasser uten hvite duker. Halvannet år etter stengingen er Grand Café åpen igjen, med upscale nordisk bistro på menyen og et håp om å gjøre seg selv relevant igjen.

Løyrom, hjertesalat, bladkål, tartar og svinekjaker. Check. Alle trendingrediensene var på plass i den like trendy smårettmenyen, som vertskapet anbefaler å velge fra fremfor de tre trygge hovedrettene. Gjestene i det store rommet spente fra ganske unge til yngre eldre, og kelnerkorpset var kledd i hverdagsklær – de skilte seg kun ut fra gjestene ved at de beveget seg rundt.

Frossent brød

Salt brøt en god bit av brødet. Inni var brødet iskaldt, ikke helt tint. Det var ikke noe problem å få det varmt, men litt av magien var borte: Grand Café holder seg altså ikke med ferskt brød. Vinserveringen sto det derimot ikke på.

– Mmmm. Dette kunne jeg spist et helt måltid av, sa Pepper som stakk gaffelen i lun, lettgrillet hjertesalat servert med kjølige biter av mozzarella og en krem av røkt pistasj. Røyksmaken var tydelig, men likevel fint balansert mot den nøytrale osten. Den fine andeleverterrinen til Salt, overdrysset med hasselnøtter og en syrlig tindvedsaus, ble derimot forstyrret av innslaget av tørre, trevlede biter pinnekjøtt i den kremede terrinen.

– Kall meg gammeldags, men jeg hadde foretrukket denne uten pinnekjøtt, sa Salt.

Terrinen ble avløst av «lettgrillet oksetartar med fermenterte kamskjell og surdeig»: en kombinasjon der fettsmaken av de sprø surdeigssmulene fikk dominere på bekostning av kamskjellene, som smaksmessig forsvant mellom kjøtt og brød.

Røyket ut

Igjen var Peppers piggvar med blomkål et heldigere valg: en ganske fint justert fiskerett med fin crunch av tynne skiver rå blomkål i en rik, smøraktig saus på myse.

Svinekjaker med svartkål, der tynne skiver rå, hvit champignon skapte en slags reprise på blomkålen i forrige rett, var velsmakende, men mer på det jevne. Kongekrabben med røykt potet og grønnkål var rett og slett en skuffelse.

– Her får røyksmaken dominere fullstendig, og krabben er rørt inn i en brunaktig saus som får den til å se udelikat ut, sa Salt.

Det tok akkurat så lang tid mellom rettene at servicen ikke føltes sømløs. Også dessertene, da de kom, var en blandet affære. Den klassiske kombinasjonen av fet sjokoladeterrine garnert med solbær og en frisk rømmeiskrem fungerte godt. Men is på jordskokk og hasselnøtt med eple som tilbehør klarte ikke helt å heve seg fra en nesten emmen rikhet.

Anledning

Regningen for to ganger fire småretter, en flaske vin fra vinkartets rimelige ende, aperitiff og to glass dessertvin, kom på drøye 2500 kroner – en normal pris for et måltid i denne klassen. Selv om maten var en blandet suksess, er det hevet over enhver tvil at den er mer spennende enn tidligere.

– Det store spørsmålet er: hvem er Grand Café for, og til hvilke anledninger? spurte Pepper.

Noe av storslagenheten er borte med restaureringen. Grand Café føles fortsatt som Grand Café, men med vekt på café; mer Kaffistova enn et sus av den store verden av igår.

Lokalet klarer ikke helt å skape stemning for de festlige og storslagne anledningene, samtidig som meny og konsept gir inntrykk av å fortjene mer enn at gjestene bare stikker kjapt innom før kino eller teater.

– Når skulle vi egentlig gått hit igjen?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.