Det er lenge siden franske Le Benjamin på Grünerløkka fremsto som en liten hemmelighet. På naborestauranten Delicatessen samlet feststemte venninner seg over aioli og potetbåter, mens man på Le Benjamin kunne sette til livs langt mer elevert kost i fredeligere former.

Det er lenge siden nå. I kveld var det vel så mye trengsel ved sistnevntes plysjgardin i døren.

– Det er stas også å bare droppe innom her, ta en tarte flambée og et glass vin i baren sent på en tirsdag, sa Salt, mimret om sene jobbkvelder og improviserte små hverdagsdater.

Le Benjamin leverer til gagns ved ukedagutskeielser. Er stedet ennå rigget for helaftener?

En tid for kalk

Til bordet kom husets champagne og karakteristisk saftige Fines de Claires-østers, størrelse nummer tre. Kjøttfullt og juicy, der mineraliteten i boblene og muslingene regelrett kjærtegnet hverandre. De mest klassiske mat- og drikke-kombinasjonene rører ofte ved det dypeste i oss: kalk, fortid, tilbaketrukket hav, jordsmonn.

Jubelen fortsatte inn i forrettene, først posjert kongekrabbe strøkent omsluttet av squash, gressløk og en krem på pistasj. Friskt og billedskjønt. Deretter «dagens forrett», endivesalat, der hovedråvarens bitterhet var utlignet med appelsinglasert varmebehandling, og gitt følge av vannbakkels fylt med roquefort. Fabelaktig konsistensspill og balanse.

I en ordveksling om distinksjonen mellom «bistro» og «brasseri» i fjor, hevdet Le Benjamin selv å være det første, endog en «enkel nabolagsrestaurant.»

Forrettene kan ikke sies å gjenspeile akkurat dét ambisjonsnivået.

Tøft valg

Det føltes nesten som et svik – eventuelt som ren idioti – ikke å velge piggvar til hovedrett, men det var noe med vårblåsten som pisket opp Akerselva utenfor: Legemet var rigget for det animalske. Dessuten er jo gjøkalvebrissel – den forunderlige kjertelen under halsen på unge dyr – om mulig en like herlig råvare.

Til kalvebrissel kan ulik hvitvin fungere, men vi ga den unge servitøren en utfordring: å finne en flaske rødt fra den gode listen som også kunne gli greit med Salts valg av «dagens kjøtt» – oksekjaker. Kelneren uttalte de farefullt prisdrivende ord «pinot noir» og «Burgund», endte til slutt på en 2016 Pommard fra Bernard og Thierry Glantenay. Vinen trengte luft, og en særs engasjert servitør foreslo dobbeltdekantering, hjulpet av omfangsrike glass fra Zalto.

Brisselen kom med grønnsaker i sesong og morkelsaus – det er vår! Resultatet ble sart, delikat, saftig, fløyelsmykt, og med en nesten sødmefull fedme. Hårreisende godt, og i overraskende fint spill med vinen. Salts oksekjaker var hakket mer rustikke i stilen: godt stekt, rause med saltet, anbrakt på en potetpuré med kraftig sennepssaus, og overstrødd grønne asparges og polkabeter. Solide saker.

Etter dette nyttet det ikke med menyens sikkert omfattende desserter av belgisk vaffel og sjokoladekake, men i stedet strålende små petit fours, og hjemmelaget rabarbra-is hvis syrefriskhet ble holdt i sjakk av slick, salt og søt lakriskaramell. Jevnt høyt nivå. Servicen var gjennomgående ung, hjertelig og kyndig.

Paris, Oslo

Ute var asfalten tørr, det bruste i elven, i lykkefølelsen. Det er deilig å bære på frankofile lengsler i hovedstaden om dagen. Med en sluttregning etter kaffe avec på rundt 3000 kroner, plasserer Le Benjamin seg i et sympatisk sjikt med sterk, fransk konkurranse. Denne kvelden tok Nedre Grünerløkka pallen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.