Allerede ved åpningen en alminnelig tirsdag ettermiddag var alle bord på fjorårets anmelderfavoritt bortbestilt på nett. Men vi tok sjansen og møtte opp idet ølbilsjåføren måtte trille ut de feilleverte fatene med trønderpils. Tanken var å innta smårettene i baren, en mulighet mange spisesteder har adoptert de siste årene. Men sannelig opprant et bord med utsyn mot Løkkas øverste stubb.

Bass serverer 13 småretter, inkludert søte, og magemålet tåler lett å spise seg gjennom alle når et spisepar deler. Men du kan også bare stikke innom for en mindre ambisiøs kveld. Den løse regien er fleksibel og hyggelig, men ser ut til å gi en litt for svak veiledning.

Med østers som inngang, ville Salt ha champagne. Servitøren helte opp glassene uten å spørre om akkurat den typen var ønsket og hva den het, før Salt måtte spørre idet hun snudde ryggen til.

Den andre servitøren gikk også over hodet på Salt, men denne gang svært fornuftig.

– Dere bestilte ni østers, men siden de er så sykt store, reduserte jeg dem til seks.

Gigantdyr

Det gjorde han rett i. Salt hadde aldri sett større østers i Norge – som en velvoksen taskekrabbe. Et slikt syn påkrevde spørsmålet: Hvor i kystens navn kom skapningene fra? Men kjøkkenet klarte ikke å komme opp med noe mer presist enn … Bergen.

På tross av størrelsen smakte de utmerket, naturlig nok fastere og mer kjøttfull enn de små. Her passet det med det chilivinaigrette som tilvalg.

Den sesongriktige hvalen lå mørklilla under striper av mangosaus og skavtynne endiver, med ørlite grann pepperrot. Som så mange av rettene på Bass, var den mild og hovedsakelig nordisk.

En fulltreffer av røkt ål med myntekrydret agurksalat og auberginekrem: mildt – men med en fin kontrast fra karven i det papirtynne indiske flatbrødet papadam.

– Dette er så typisk Bass, og helt riktig.

Nykålen i hvitsaus med engsyre traff også, men i overkant fet av smøret som skilte seg litt fra bechamelen.

Helst flasker

Vinmessig lot vi servitøren velge, men han styrte ikke støtt gjennom rettene og virket famlende.

– Det er litt merkelig at de ikke har et klarere bilde av hva rettene trenger før kvelden starter, sa Salt.

Han traff derimot klokkerent med den hvite burgunderen fra Arnaud Ente til nykålen. Salt angret litt på en rød burgunder fra Morgon ble valgt til steinbit i en knallrød, men – igjen – mild paprikasaus. Og et naturvinglass fra Jura ble i overkant lik ufiltrert eplemost for Salt.

– Neste gang bruker vi litt mer tid på å finne en eller to riktige flasker, sa Pepper.

Vi startet på det søte med stikkelsbærpai under en vaniljekrem. Men den ble utkonkurrert av den lakrisovertrukne sitronisen på crunch under et lokk med myk marengs, en sprø, myk og søtsalt opplevelse.

Nabobordet hadde akkurat reist seg og bevist at Bass kan levere svært rimelig. Vi hadde derimot latt oss styre mot litt dyrere viner og flere retter. Likevel endte kvelden til tonene av Miles Davis' «Sketches of Spain» på hyggelige 2500 kroner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.