Trærne sto grønne, og julistillheten var i ferd med å bre seg over Oslo. På uteserveringen til Tatakii i Middelthunsgate, var det nær stinn brakke. Innendørs er restauranten mørkt som i en opiumsbule, og ute sørget tett rulletak og høye vegger for betydelig skjerming mot det nordiske midtsommerlyset.

Her lå Nodee, vestkantens foretrukne møte- og takeawaysushi-sted, inntil stedet flyttet til Barcode. Tatakii, som har samme eiere, er en mer folkelig versjon av forgjengeren. Kjøkkenet er pan-asiatisk, konseptet er inspirert av den japanske izakayatradisjonen, uformelle barer med et smådyrt tilbud av småretter.

Mye venting

Vi hadde knapt satt oss før vi ble spurt om hva vi ønsket å drikke, men trengte tid til å tenke. Det fikk vi. I rikt monn. For servicen var et stykke fra stødig og tilstedeværende denne kvelden.

Til å være et pan-asiatisk sted er det underlig mange aperitiffer med europeisk inspirasjon. Jeg drakk omsider en spansk tonic, sherry med tonic og Likør 43, mens Pepper valgte en negroni med jordbærsmak – friskt og greit begge deler, men en rar innledning til et måltid med asiatiske smaker.

Vinkartet er heller ikke optimalt i møte med menyen – tyngden ligger på franske, tørre og ganske kostbare viner snarere enn Riesling, og blant det lille utvalget av sistnevnte, var ikke alt tilgjengelig. Vi endte på en tysk Riesling til under tre ganger polpris.

Pregløs luksusmaki

Menyen er mer kompakt enn søsterrestaurantene, og allerede ved bordbestilling selger Tatakii inn muligheten for å velge en fast oppsatt meny på enten tre eller fem serveringer.

Det gjør valget lettere, og gjestene får en liten smak av menyens mange retter, men noen av de mest fristende smakene fantes bare à la carte. Vi satset alt på egen evner til å komponere et måltid.

Det nærmet seg en time siden ankomst da de to første rettene ble satt foran oss: Makiruller med henholdsvis fritert softshellskrabbe og snøkrabbe med andelever og flyvefiskrogn. Førstnevnte var mest vellykket, fortsatt litt lun, men ingen av rullene gjorde stort inntrykk.

Fin og crispy skorpe i tempurasalaten som med tiden fulgte, trakk godt opp. Men salaten besto av mye frityr og lite garnityr; kjøkkenet kunne ha kostet på seg mer mango og avokado enn det vi fikk. Innholdet i brennende varme vårruller med chilidippsaus hadde fin smak av urter i tillegg til kjøtt. Grillet ibericosvin i skiver var derimot ikke mer enn greit nok; hverken spesielt saftig eller minneverdig smakfullt. Lammecurry besto av små koteletter på et fat dekket av en rund, curryaktig saus som hverken ledet tankene mot India eller land lenger øst i Asia.

– Dette var vel ikke veldig spennende, spurte Pepper. Nei, det var ikke det. Men desserten skulle bli en positiv overraskelse. Røyk fra tørris omsluttet «Mystery Garden», en planke med forskjellige desserter der en blank, gul sitron i nesten full størrelse dominerte blant sesammarengs, sjokoladecrunch og matcha-krem. Ett kakk med skjeen, og en vidunderlig frisk sitrusfromasj uten gelatinpreg åpenbarte seg som kveldens største opptur.

Ellers hadde det vært et måltid der vi slet med å få oppmerksomhet, og serveringen gikk treigt, og maten lite bemerkelsesverdig. Slik sett syntes vi rundt 2700 kroner for aperitiff, seks småretter, en flaske og et glass vin var i stiveste laget.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.