Maisolens siste stråler varmet uteserveringen ved Vaaghals og fikk Akerselvas siste meter til å glitre.

– Men dere vil nok gå inn for å spise, solen går snart ned, og da blir det kaldt, sa servitøren som ga Salt og Pepper et glass musserende vin.

Salt og Pepper fulgte rådet, men til tross for en mengde ledige bord fikk de beskjed om å sette seg i baren og vente.

Vaaghals er et stort sted, med servering inne over to etasjer med glass fra gulv til tak, der bruk av varmt tre og godt lys gir restauranten personlighet. Omsider ble de geleidet til et bord i annen etasje og plassert i selskap med hver sin meny.

Treg start

– Eh, kan vi få litt vann? spurte Salt til servitørens rygg før de ble sittende en god stund til og vente.

Alt på menyen er småretter, og den enkleste løsningen er å kjøre på med det Vaaghals kaller «skifte», en 7-retters meny til 695 kroner som dekker store deler av à la carte-menyen. Salt og Pepper bestemte seg raskt for dette, men ventet også påtagelig lenge før de fikk bestilt og tempoet ble skrudd opp.

Flatbrød og loff søtere og luftigere enn i barnedrømmer dukket opp på fjølen som bygger opp i høyden og gir plass på små bord både til mat og bestikk før «nevematen», surdeigsvaffel med raspet reinsdyr og hauger med tynne skiver av hjemmelaget bogskinke og sennepsmajones.

– Så fin avveksling fra de evige spekeskinkene, sa Salt.

Fortsatt god mat

Kjøkkenet leverer fortsatt god mat også etter at de mistet kjøkkensjef Steffen Hansen, og neste rett var ristet brioche toppet med tynne skiver oksetunge, syltet løk og estragonmajones over en oksehalekrem. Det var rent, vårlig og smakfullt. Jordskokkskall med ramsløk og hollandaise var nesten dekadent, men skallene var i overkant svidd og det hele intenst salt.

Lysing ble en mild kontrast til de intense jordskokkene, raust med fisk med selleri i to varianter, friske, grønne erter og en tykk morkelkrem, som så udelikat ut, men smakte nydelig sammen med fisken.

Konseptet på Vaaghals er små deleretter, men porsjonene er rause.

– Det er så deilig å få mer enn én munnfull, sa Pepper.

Hovedretten var rent ut sagt heftig: saftig lårstykke med stekte blomkålskiver og purre i én servering og bryst med sprøtt skinn og gratinert potetmos i den andre.

Alle smakene var klare og rike; det var norsk, men ikke insisterende nasjonalromantisk, og fint koblet med viner i vinmenyen til 645 kroner for fem glass.

Desserten var også deilig, men brøt med resten av måltidet ved å være mer forfinet og mindre rustikk. Jordbærsorbeten og den saftige mandelkaken som fulgte med en litt for gelatinrik ostekake, hadde vært mer enn nok for å tilfredsstille.

Anonym service

Men servicen hadde vært ekstremt anonym. Da måltidet først kom i gang, gikk det slag i slag, men servitøren gjorde lite annet enn å bringe maten, rakst presentere den og forsvinne.

– Man trenger ikke bli bestevenn med personalet, men jeg ville nok likt å kjenne at de var litt mer til stede for oss, sa Salt og påkalte oppmerksomhet for å betale regningen, som kom på 2838 kroner for to ganger syv retter med rikelig med vann og vin til.

Servitøren med ryggen til kvapp til og spratt frem med sluttseddel og terminal i rekordtempo.

– Jeg ville ikke gått hit for den helt spesielle opplevelsen, men det er kanskje det beste spisestedet for venne- og jobbsammenkomster i området, konkluderte Salt. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.