– Jøye meg. Her er det jammen blitt gentrifisert, sa Pepper, tilbake i sitt gamle ingenmannsland av et nabolag på Dælenenga.

Håndverkssko i det ene bygget, fargerik 90-tallsstemning i neste, og fine dining i den gamle sexsjappa på hjørnet. Restauranten har til og med overtatt navnet etter forgjengeren Hot Shop.

Jo Klakegg – tidligere Fauna – og samboer Siri Haslund – tidligere Smalhans – har åpnet stedet de selv ønsket å drive. Resultatet er en restaurant så nedstrippet og naken at de blekgrønne veggene og røde stolene innenfor store vinduer sender tankene til sovjetminimalisme på 1960-tallet, før alt falmet og ble slitt. Meny og service er like minimalistisk.

Den smale sti

Matmessig er det «their way or the highway», med en syvretters meny til 795 kroner og vekt på nordiske råvarer, champagne til forrett og vinkart på forespørsel. Vi gikk for vinmeny etter et glass champagne og innledet måltidet med nepe i en klar gul blåskjellkraft med toppet med grønn puré av løpstikke og sennepsfrø. Det var blekt, men nydelig og passet godt sammen med vinen servitøren hadde skjenket.

– Men hva slags vin sa du det var? spurte jeg.

– White wine, sa servitøren kontant.

Det finnes sommelierer som prater for mye om viner, druer og detaljer. Her var det rom for mer informasjon.

– Jeg tror vi er uheldige her, hvisket Pepper.

– Det virker som de andre bordene får vite litt mer om hva de drikker.

En natur-chardonnay fra Beaujolais fungerte godt sammen med en rett av vinvanskelig artisjokk i kombinasjon med endive og ramsløk, også dette en rett i blekgule nyanser.

Biter av kamskjell i en irrgrønn estragonsaus toppet med skiver av syltet reddik smakte klassisk søtlig og fett som ble behørig holdt i tømmene av estragonen var kanskje måltidets aller beste rett.

Høy refleksfaktor

Stemningen inne på Hot Shop var som å sitte på et innarbeidet bydelssted. Gjester kom og gikk i det luftige lokalet. Vi spottet flere halvkjendiser eller deres dobbeltgjengere, og noterte at alderen var overraskende høy beliggenheten tatt i betraktning.

– Høy refleksfaktor på gjestene, humret Pepper.

Brød er – som så mange andre steder – en egen rett her. Imidlertid går kjøkkenet for et flatt, men fluffy surdeigsbrød med myk skorpe, perfekt til å dyppe i mykt smør.

Men da uer i selskap med tang, persille og pepperrot kom svømmende i en for så vidt fortreffelig smørsaus, begynte måltidet å fortone seg i overkant visuelt anemisk og tilpasset omgivelsene: bleke proteiner, grønt tilbehør og gul saus.

– Det er liksom nok gul saus nå, mente Pepper.

Det syntes nok kjøkkenet og, for neste rett var en smal skive rosastekt reinsdyr dekket av det både meny og servitør insisterte på var einerbær, men som vitterlig var tyttebær. I skåler ved siden av kom en luftig potetpuré samt rosenkål dekket med revet Bufarost fra Valdres, og i glasset en rød sørfransk naturvin fra Matassa. Den ferdig oppsatte menyen inkluderer ikke ost, og vi valgte å gå rett på dessert: En mørk sjokoladekrem tilsmakt plomme og dekorert med små oxalisblader servert med en knapt søtet melkeis som en nøytral kontrast til den rike sjokoladen.

Det var ingenting å utsette på maten, den var kompetent og uten smaksfeilskjær. Servicen hadde vært jevn, om ikke overstrømmende og informativ, og prisen for full pakke pluss aperitiff for to kom på 3000 kroner. Men minnet om måltidet ble raskt litt blekt det også.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.