– Did you find anything on the menu?

Servitøren snakket amerikansk-engelsk med svensk aksent, men slo raskt om da hun skjønte at vi var norske. Det var så «himla» mange amerikanere på Grand Café nå, forklarte hun blidt. En mor og sønn spilte Uno ved nabobordet, en dame eldre dame tok bilde av det åpne kjøkkenet.

Fortsatt henger Per Krohgs oljemaleri med Kristiania-bohemen på veggen. Etter en oppussing for snart tre år siden fikk Grand et modernisert Wienercafé-preg, med store palmer, slanke trestoler, art deco-aktig belysning.

Menyen er en slags modernisert bistro-variant med norske og nordiske innslag. Dagens fire- eller treretters meny til 495 eller 595 kroner så ut til å være en bra deal for flere enn turister på budsjett.

Etter friske glass med champagne fra Roederer startet menyen med en tunfisktartar servert med søt vannmelon, avrugakaviar og en syrlig gazpacho. Visuelt grusomt, rosa melon, oransje gazpacho og dyprød tunfisk. Men smakene var friske, gode og klare, selv om den rene, metalliske tunfisksmaken forsvant litt.

Kongekrabbetartar fra à la carte-menyen hadde saftig, hvitt og havsalt krabbekjøtt, fint balansert med en søt gresskarpuré og biter av norsk tomat. En enkel og vellykket kombinasjon. Vi fikk begge Grünhaus Monopol Riesling i glasset.

– I Tyskland var det veldig vanskelig å få tak i vin etter krigen, for soldatene drakk så mye. Grünhaus var et av få vinhus som beholdt vinkjelleren, sa servitøren.

Det var litt uklart hvordan det var relevant for oss, vi fikk jo ikke vin fra annen verdenskrig. Men den funket fint til forrettene, og servitøren var ellers både oppmerksom og vinkyndig.

En skokk

– Dagens fisk, sa en brysk servitør, satte fra seg tallerkenen og hastet ut.

Servitørene som jobbet på uteserveringen hadde ikke like høye ambisjoner som våre hjelpere innendørs.

Fisken var et stykke varsomt stekt, saftig vill-laks, servert med sødmefylte, bakte jordskokker, grønne erter, søte nypoteter og ramsløkolje. Laks og potet, det kunne vært tørt og kjedelig. Men nennsomt grillet, om enn litt lite saltet fisk, og nydelige sesongriktige råvarer gjorde at det i stedet ble utrolig godt.

Grillet villkveite kom også med bakte jordskokker og chips fra samme knoll, i en kraftig kremet skalldyrsaus. Det smakte nydelig, men retten manglet noe litt grønt, friskt eller sprøtt. Til fisken kom en hvit burgunder fra Roche de Bellene.

Smaken av jul sto det langtidsbakte svinekjøttet for, et stykke ribbe med bakt eple og svor myk som en barnerumpe. Kjøttet var smakfullt, men selv med en kraftig sjysaus, god eplekompott med smak av sennep, bakt selleri og grillet nykål føltes retten en smule ute av sesong.

Begge dessertene våre hadde rabarbra i en ledende rolle, det var jo tidlig norsk sommer. Desserten på dagens meny var en kake med smeltet softis, rabarbrakompott og sprø, salte mandler. Nydelig. Den andre varianten hadde posjerte rabarbrabiter, søte og sprø, myke Madeleine-kaker, råkrem og rabarbrasorbet. Frisk, sommerlig og vakkert presentert med flak av marengs.

Regningen kom på 2600 kroner, da tok en av oss fireretters meny og den andre plukket tre retter. Skal man bli blåst over ende av nyskapende cuisine går man et annet sted. Men Grand Café anno 2019 er absolutt et sted for et godt måltid i historiske omgivelser. Et sted å ta med svigermor. Eller onkel fra Amerika.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.