Det er et forlokkende konsept: En enkel liten matbar, et sted å stikke innom for en øl, et glass sake eller en kopp te, en samtale og en matbit, kanskje på veien hjem, kanskje for å gå videre. Izakaya er japanernes svar på tapasbarer, og nå popper de opp i Oslo.

Sist ut er Night Pig, søsterrestauranten til Koie Ramen i samme nabolag. En neongris lyser opp en stengt inngangsport, fakler blafrer utenfor døren. Det er røft og rått. Baren i underetasjen har fortsatt betonggulv og lukt av kjeller, mens restaurantdelen har tregulv, umatchende trestoler, kald trekk fra vinduene, men varm belysning fra røde lanterner i taket som nesten gjør det mulig å innbille seg at vi har ramlet inn fra en japansk sidegate en hustrig kveld.

For språkkyndige

– Har dere noen spørsmål til menyen, spurte servitøren – som i likhet med menyen holdt seg mest til engelsk. Det som ikke sto på engelsk var såpass nye japanske begreper i Oslo at de fordret googling eller spørsmål. Servitøren gikk like godt gjennom hver eneste av de 17 smårettene.

– Kanskje de burde ha skrevet menyen bedre i utgangspunktet? undret jeg.

– Ja. Og en godt skrevet meny er jo en glede i seg selv, svarte Pepper med nesen i mylderet av baos, korokke, sansho og purin. Alle rettene er små, skal kunne deles og bestilles litt etter hvert gjennom kvelden. En god begynnelse er en cocktail og tre-fire retter, og cocktailen, med en kjølig tesmak, var en nydelig begynnelse.

Lun stemning

Snart sto en liten haug hjerteskjell dampet i risvinen sake foran oss, en nedstrippet rett der skjellenes friske sjøsmak ble så fremtredende at de minnet om østers. For mye eddik i dippsausen tok litt luven fra kjøttfylte gyozas – stekte dumplings – og selv om sideflesk av svin skal være fett, fikk kjøttet mellom to dampede halvdeler av en «bao» en litt for tydelig smak av fett innimellom det gode tilbehøret. Bao fylt med and og rødkål var derimot et høydepunkt, med lun duft av five-spice-pulver, saftig kjøtt og syrlig rødkål. Andehjerter med chilipulver og brennsterk japansk sennep var godt, men i overkant proteinminimalistisk alene. Da også røykt aubergine med miso kom på bordet, var balansen gjenvunnet og sulten stillet.

De andre gjestene var jevnt over unge, urbane og lavmælte. Til tross for trekken fra vinduet ble stemningen lun utover kvelden.

Sjarmerende kuratert

Vi vekslet mellom cocktails, øl og vin gjennom måltidet. Vindelen av drikkekartet er minimal; til gjengjeld er øl- og sakeutvalget sjarmerende kuratert og te-menyen fristende. I tillegg er altså cocktailene litt utenom det vanlige.

Desserter er det to av: Sorbet med sake, og «purin». Med litt hjelp blir det selvsagt at navnet er en japanisering av pudding, men igjen: Hvorfor gjøre det så vanskelig for gjestene? Det hadde kostet lite å ha en forklaring på menyen, så ikke servitøren og smaksløkene må gjøre hele jobben i å forstå en silkemyk, svakt søtet karamellpudding. Frisk sitronsorbet sammen med sake i glass ved siden av, var en smått genial kombinasjon, der begge deler tjente på å møtes i munnen.

Før Oslo får en kultur for å vandre fra sted til sted, koster et måltid med til sammen seks glass med alkoholholdig drikke og åtte småretter, sjarmerende 1400 kroner. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.