Det er proteinfattige tider. Veganske steder popper opp, burgersjapper satser på liksomkjøtt, og mange av byens restauranter serverer syrlige retter av kortreist grønt.

Nyåpnede Köd i Posthallen serverer heller langreist storfe fra Pampasen, USA og Australia.

– Det er motstrøms, på grensen til provoserende. Men som jeg gleder meg, sa Pepper.

Surf før turf

Allerede med delikate forretter tegnet det seg et høyt ambisjonsnivå.

Tunfisk tataki – altså med rå kjerne og tynn skorpe fra noen sekunder i pannen – kom med sesamkjeks, søtlig soyasaus og wasabimajones i det snilleste laget. En velbalansert rett med japanske smaker forfinet for nordiske ganer.

En enslig, stor ravioli og små sjøkrepskaker badet i skummende krepsebisque, raus på havsmak. Riktig så vellykket.

– Man må vel kunne si at dette var langt bedre forretter enn du forventer når du går på biffrestaurant, og attpåtil bestiller sjømat, sa Pepper.

Til å være i starten av uken var restauranten godt besøkt. Med tre filialer i Danmark er Köd et godt innøvet konsept med bred appell. Lokalet er innredet på den moderne og generiske måten som ikke fornærmer noen. Det er nok planen med musikken også, men de jammerlige singer/songwriter-versjonene av Beatles’ største hits fornærmet i alle fall Salt.

– Musikken er faktisk det verste med denne restauranten.

Likevel: Kjøttet skulle utligne det.

Perfekt biff og fries

På forsiden av den overdimensjonerte menyen var stykningsdelene forklart.

– Nå er ikke dette stedet veggiser drar frivillig, men om en jobbfest trekker dem hit, blir de høflig avspist med sideretter, sa Salt etter å ha studert hovedrettene.

Valget falt på signaturstykket «Côte de Köd», ekstra marmorert uruguayansk ribeye (entrecôte på godt norsk), modnet i 35 dager. Den måtte deles av to og skulle ta ekstra lang tid, men gjorde ikke det.

Det ligger i navnet at det er nå Köd skal briljere. Og sannelig: Kjøttet er glimrende. Kraftig flammebitt i skorpen, nydelig fettmarmorering, finstemt smaksatt med salt og et beskjedent hint av rosmarin.

En flaske Crozes-Hermitage fra 2016 signert Gabriel Meffre hadde moden fruktsødme, småspenstig syre og et svakt krydderpreg som sto fint til røyk og fett.

Siderettene var rause, med knasende fries som høydepunkt. Vilt godt! Smørstekt champignon het marksopp i menyen, men løgnen falt i smak, og kom med syltet småløk som ga etterlengtet syre. Den tykke bearnaisen var nemlig for lite syrlig, men servitøren lovet til gjengjeld påfyll når nebbet gikk tomt.

– Dere skal huske å spise det grønne også! sa servitøren, som med sin danske karisma og humor var fornøyelig gjennom hele måltidet.

Men de grønne bønnene manglet smak, savnet et skvis sitron – eller helst et bedre alternativ.

Få er bedre

Både sjokoladefudge og fritert eplekake var ålreit, men noe friskere på tampen av et så tungt måltid hadde vært å foretrekke. Regningen på rett oppunder 3000 var som ventet, øl og cocktails medregnet.

Visst finnes det steder som gir deg god biff og bearnaise i Oslo – Chez Colin, Le Benjamin, St. Lars. Men et rent biffhus har lenge vært et vagt 90-tallsminne.

– Jeg kan ikke peke på så mange andre ganger jeg har fått bedre biff, sa Pepper, god og mett.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.