Vi hadde hørt at Le Vin Wine & Food og den tilknyttede baren Barotto var populære blant finansfolk. Meglerforetaket Platou ligger et steinkast unna, Aker Brygge og Vika likeså, og hovedaksjonæren er Anders Onarheim, tidligere sjef i Carnegie. Men hverken finansfolk eller andre folk var å se denne kvelden.

– Dette kunne ligget i en stille bakgate i Paris eller Brussel, sa Pepper.

Svarte kaféstoler, speil, en bar dekket med gamle vinkasser og store vinduer ut mot gaten. Mørkt, men hyggelig.

Andre som har vært her, har fått tilbud om en treretter. Den hverken hørte eller så vi noe til. Menyen på kritt-tavlen var dessuten en helt annen enn den som lå på nett. Barsnacksene, surdeigsbrødet fra Ille brød? Glem det. Tavlen tilbyr tre forretter og tre hovedretter, det er det.

I glassene fikk vi en Chardonnay fra Burgund, fra produsenten Roche de Bellene. Ørret-tartar tronet på små skiver sprøstekt brød. En behagelig smak av fisk, koriander, ingefær og en mild avokadokrem. Ukomplisert og godt.

Det er sesong for hvit asparges, og Le Vins eksemplarer hadde fin, akkurat passe sprø konsistens. En syrlig smørsaus var tilsatt salt løyrom, skinkeskiver var delikat sprøstekt.

Over musikkanlegget durte høylytt «singer-songwriter»-mas, det føltes som å høre på «Idol» eller «The Voice». Musikken overdøvet ikke de ansattes konstante prat gjennom en luke mellom kjøkkenet og baren: «Kan du sende meg noen skjeer? Har du noe vin jeg kan bruke i sausen?»

Bad boy

Peppers stykker av lammekarré var varierende stekt, noen for mye. Men tilbehøret funket fint til det smakfulle, fettrike kjøttet: potetpuré, rødvinssaus, søte, karamelliserte rotfrukter og smakfull stekt sopp.

Kveiten var derimot en tørrstekt skuffelse. Menyen lovet hvite asparges til, i stedet kom smakløse grønne bønner. Med stilk.

– De må jo si fra når en så god og eksklusiv råvare byttes ut med noe så kjipt.

En mager trøst var et glass frisk Chablis fra Vincent Dampt. Bak oss hadde servitøren satt seg i baren med en middagstallerken, han skrollet på mobilen.

Vi var mette og ville vente litt med dessert. Plutselig kom servitøren med to kopper av det som smakte som tam Nespresso-kaffe. Vi hadde vel ikke noe alternativ. Ved luken inn til kjøkkenet hang betjeningen over en dunk med iskrem, stakk en skje ned i den og slikket i seg. Igjen og igjen. Vi ble sittende og stirre, redde for at vi skulle få servert samme is. Imens skravlet en annen ansatt om et mannlig bekjentskap som sendte meldinger mens han satt og onanerte.

– Han er så bad boy.

Praten gikk om «dickpics» og om en gift, innpåsliten advokat. Kollegaen satte skjeen i iskremen. Vi satte kaffen i halsen. Etter dette var det vanskelig å konsentrere seg om konsistensen på husets sjokoladekake. Den var tung. Eplekaken, som servitøren kalte en «epleterrin», var en tarte tatin, en opp ned-kake, som her var altfor søt.

Servicen var ellers slett ikke verst. Kokken kom ut og spurte hvordan det smakte, og servitøren fulgte godt med.

På regningen, som kom på 1900 kroner, sto to ørrettartar og to ovnsbakt skrei. Helt feil. Det var visst de kodene som fantes på kassen. Pussig. Men ikke i nærheten av så pussig som det vi ellers hadde opplevd denne kvelden.

– Det var jo mange gode smaker, da, sa Pepper da vi var kommet ut på gaten.

– Det er bare vanskelig å fokusere på det akkurat nå.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.