På nabobordet hadde et Tinder-party for to startet ganske vellykket, og da servitøren passerte oss med to nydelige cocktails, begynte vi febrilsk å bla i menyen.

På det tidspunktet hadde vi allerede sittet litt for lenge uten å få noe å drikke, og det skulle ta ytterligere noe tid før vi fikk cocktail-listen, som var en separat meny.

I mellomtiden hadde vi takket ja til å få servering. Slik er opplegget på Lulu. Det er ingen meny, kjøkkenet finner på det de finner på, og du er med på reisen til du er mett eller kokken er ferdig – som er etter cirka 11 retter.

Passe ledig og formløst

Dermed endte vi opp med at første rett, en deilig ceviche med villkveite i mandarin med pære og pastinakkchips og deilige friske edamamebønner, ble servert samtidig med drinken nikkei sour, en nokså vakker og syrlig sak. Men ikke nødvendigvis den kombinasjonen vi hadde foretrukket.

Frisk blanding

Lulu er et av de nye stedene som er med på å nydefinere Youngstorget som utelivsdestinasjon i Oslo. Før var her balkanske svartklubber og rave, nå er det nypuritansk interiørdesign og hipsterkokker, til folkelig bejubling og fulle hus hele uken.

Omakase-formen å spise på er ikke lenger noe nytt i Oslo, og japansk-peruansk mat – også kjent som Nikkei-stil – treffer mange med sin friske blanding av lette råvarer. Til en tiradito – som er rå laks godt marinert i togarashi chilisaus med luftige, friterte kikerter og litt malplasserte jalapeños, kom kelneren endelig med et glass hvitvin fra sørafrikanske Flotsam and Jetsam.

En annen sushi med tunfisk lettsvidd i stekepannen var nydelig smakssatt, og en sprø gyoza toppet med en tartar på tunfisk og laks og et lett dryss av finrevet parmesan var kveldens umamibombe.

Rettene på Lulu er detaljerte og gjennomarbeidede. Noen ganger savnet vi imidlertid friskheten som kler Nikkei-stilen så godt. En sushi på røkt kolje med ris kokt i grønnsaksbuljong og kimchi-majones var borderline merkelig. Andre anmeldere har rost denne retten, vi syntes den er ufrisk.

– Jeg er utilfredsstilt, sa Pepper.

Bommert

Lulu har et herlig lite lokale, med bambus i taket og nordiske benker polstret i skinn. Litt slitsom akustikk, som gjorde det vanskelig å fange opp ordene fra 40 centimeter over bordet, for ikke å snakke om servitørens detaljerte beskrivelser av maten.

Lett var det heller ikke å få kontakt med kelneren, enten det var tomt i glasset eller den urutinerte lærlingen hadde servert vegetarnudlene til feil person, og omvendt.

– De har liksom ikke noe øye for gjestens behov, sa jeg.

Pepper søkte fortvilet øyekontakt for å få rettet opp i serveringsfadesen.

Nudlene med reinsdyr var deilig varmende i kjøttkraften. Vegetarversjonen var under pari.

En rett med portobellosopp med løk i to varianter var bedre: Frisk, med gode smakskombinasjoner og leken tekstur.

Fritert akkar med indisk masalasaus var godt tillaget, det samme var dumplings med lam og chili.

Det er sympatisk med retter til 85 kroner per stykk, men Lulus utfordring er at mye av maten får man bedre andre steder, og det blir man akutt oppmerksom på når toppnivået glipper. Det største problemet er i grunnen servicen: Menyene må komme slik de skal, oppmerksomheten bør være vendt mot gjestene og det gjelder å følge opp til siste slutt. Regningen må også komme i tide.

Vi har ikke tenkt å klage på en sluttregning rett nord for 2700 kroner, men vi hadde ventet mer for pengene.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.