Historien er kjent: Nedre Foss Gård ble pusset opp til fordums storhet og fylt med restaurantgjester. Så tok flammene tak. Etter en gjenoppbygging som tok nesten to år og kostet 100 millioner, åpnet 1800-tallsbygget igjen for litt over et år siden. Da var vi imponerte over lokalet, men servicen var helt på halv 12 og maten skinte ikke i nærheten av så mye som bygningen.

Nå hadde tretrappen fått litt kledelig mørk slitasje og det luktet ikke maling, men grillet Mont D’Or.

– Mine venner, sa servitøren og viste oss til et av de mange ledige bordene.

Det var en traurig januar-hverdag og bare tre opptatte bord.

– Et så fint rom fortjener flere mennesker, sa Pepper.

Få restauranter i Oslo er så elegante som Nedre Foss Gård. Her er speil, blank messing, lyst skinn, fiskebensparkett og marmor. Det er litt fornem herregård, litt art deco og veldig kontinentalt.

Vi begynte med en frisk ingefær- og gincocktail og et glass knusktørr champagne fra Coutelas, en produsent som gir god valuta for pengene.

På menyen står småretter, som ifølge servitøren gjerne kan deles. Men knapt noen av dem er «skapt for å deles» med andre enn de man deler seng med. Sjøkreps eller et stykke piggvar? Det blir mye gris.

Pepper bestilte dagens fireretters, som begynte med en asiatiskinspirert «kveitetartar» med avokado, mango og dekorativ lotusrot. Den rene fiskesmaken forsvant i en dressing med altfor mye sitrussyre.

En lubben sjøkreps var gratinert med masse deilig urtesmør. Til begge rettene fikk vi Scharzhofberger Riesling Kabinett. Den ble for søt for den smørtunge sjøkrepsen.

Retningsløst

– Madame, sa servitøren og satte neste rett på bordet.

– Min herre, fortsatte han, nikket.

Servitøren var oppmerksom og velmenende, men hvorfor ble vi tiltalt som om vi var i en tid hvor kvinner ikke hadde stemmerett og kusken sto utenfor og ventet? Det ble klamt i lengden.

Menyens piggvar var utsolgt, i stedet kom et stykke kolje, som var for salt, med svart «Gastro Unika-kaviar», sautert spinat og en veldig syrlig smørsaus. Med for mye salt og for mye syre var smakene ikke helt i balanse.

Sesongriktig skrei flaket seg fint, servert med potetmos, luftig og smaksrik hummersaus, marinerte rotgrønnsaker og en crispy topping.

Kombinasjonen av røkt svineknoke, syrlig syltet rødløk og mildt potetskum smakte fabelaktig. Men konsistensen var pussig, det ble raskt en suppete røre.

Dåhjorten fra Skåne skal ha blitt fôret kun med blåbær. Kjøttet var mørt og perfekt grillet, men altfor salt og pepret.

En gjeng dresskledte menn skrøt til kokkene av den nydelige maten. Jo, det er mange gode smaker, men den fine balansen mangler i flere av rettene, og det fremstår som uklart hva kjøkkenet vil med maten. Det er litt klassisk, litt nordisk, men noen tydelig retning er ikke lett å finne.

Luftig og glovarm sufflé skjulte et søtt pasjonsfruktfyll, servert med kokosis. Pavlovaen på dagens meny kom med kjernemelkis og syrlige sitrusfrukter, men den sprø marengsen manglet den karakteristiske myke innsiden.

– Min herre, sa servitøren, og overrakte en regning hvor både kaffen og flere glass vin viste seg å mangle.

Det burde ikke Nedre Foss ta seg råd til, spesielt ikke med tanke på hvor få gjester som var der. Med aperitiff og vin kommer en helaften på rundt 2500 kroner.

Vi anbefaler Nedre Foss fortsatt mer for omgivelsene enn for maten.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.