Nomads ligner på de stedene man finner i hele verden som henvender seg til internasjonale forretningsreisende, med småspicy pan-asiatisk mat, innsmigrende loungemusikk og søte drinker. En slags kosmopolitisk comfort food som egner seg like godt til slanking som til fråtsing, og er like gyldig i alle tidssoner. Som Hakkasan i London eller Buddha Bar i Paris. Dessverre er forskjellen mellom like gyldig og likegyldig hårfin. Nomads er ingen av delene. Nomads er «lost in translation».

– Jeg spiser ikke kjøtt, sa Pepper til servitøren, som forsikret om at det var null problem å justere på det eneste man blir tilbudt å spise: en «set-meny» på seks retter til 650 kroner.

Luftige butterdeigsnacks med østersmajones kunne vært gode hvis de hadde vært sprø eller smakt noe. Champagne fra Henriot ble servert i smale, reagensrørlignende champagneglass som man brukte på 90-tallet. Innerst i lokalet troner sushikokken. Et vakkert dandert rektangel med sashimi på kamskjell, kveite, litt hummer og laks ble nydelig presentert med avocado og asparges og tre ulike sauser: soya, ponzu og miso-sake.

– God sashimi, men sausene er kjedelige. De mangler smak, sa Salt.

Med pannestekt torsk ble smakløsheten påtagelig. Torsk trenger salt, men hadde ikke fått noe. Skinnet satt som limt på fiskefileten – upraktisk når man spiser med pinner.

Vegetarhelvete

Stamgjestene ankom. Han med et kronisk misfornøyd drag over ansiktet, tross hennes frapperende utringning og konstant mobilopplyste ansikt. Under bordet vippet føttene på iskalde stiletthæler som skrek «sommer i Paris» med åpen tå som pekte nese til vinteren utenfor. Servitøren hadde satt en gyoza med indrefilet og foie gras foran Pepper og fått beskjed – nok en gang – om at Pepper ikke spiser kjøtt.

– Jeg skal ordne det med en gang, sa servitøren og forsvant med den ene retten.

Salt spiste tappert alene. Asjetten forsvant. Andebrystet kom på bordet, pent rosaskivet og vaglet på en oppsats sammen med hasselnøttpuré.

– Jeg spiser fortsatt ikke kjøtt, påpekte Pepper.

Ytterligere noen minutter passerte før nomaden i kelneruniform kom med det beste kjøkkenet hadde klart å trylle frem fra veikrysset mellom varmkjøkken og fiskedisken i sushibaren: en paprika fylt med ris og litt shitakesopp.

– Velkommen til 80-tallet, sa Pepper.

Sløv

Nomads er åpenbart Sawan-eiernes forsøk på å kapre litt av det lukrative beltet mellom Frogner og byen, før den internasjonale Hakkasan-kjeden kommer til Aker Brygge. Men maten er en skygge av det asiatiske kjøkkenet. Den mangler krydderkombinasjonene og de komplekse teksturene som kjennetegner asiatisk mat. Maten er som en kniv med sløv egg, uengasjerende og forglemmelig. Men forsåvidt fin til slankekuren i januar.

– Det er noe feil når en ambisiøs restaurant i dette stilige lokalet, med bare en seksretters meny å håndtere, ikke klarer noe bedre enn dette, sa Salt.

– Vi har slått av litt på prisen fordi det ble tull med kjøttrettene og håper det veier opp, sa servitøren og pekte på regningen.

Rabatten var på 75 kroner, regningen på nesten 3000 kroner. Hvis ikke kjøkkenet på Nomads skjerper seg, ender stedet som en av de hvite prikkene på Pac-Man-skjermen: knasket opp av den store, gule giganten på spillebrettet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.