I andre aviser hadde vi lest både hyllest og slakt av 34th, restauranten med skandinavisk-inspirert kjøkken, men ikke spesielt skandinavisk navn, på toppen av Oslo Plaza. Vi hadde aldri vært her selv, og tok forventningsfulle heisen 33 etasjer opp. Der møtte vi et stusslig, tomt resepsjonsområde og en slitt trapp opp til baren, som også heter 34th.

– Dette minner om danskebåten, sa Pepper.

Baren ligger i tussmørke, det lyser fra byen utenfor og gjestenes skjermer. Restauranten er en langstrakt tarm ved siden av baren, med vinduer fra gulv til tak. Alt er mørkt, her også, inkludert møblene, som oser konferansehotell, ikke skandinavisk-inspirert restaurant.

Seksretters

Menyen kom (rekende) på en trefjøl og var en helt annen enn den som lå ute på nett. Vi gikk for en seksretters, som inneholdt det meste fra à la carte-menyen.

Etter lang ventetid fikk vi et bitte lite flak flatbrød med en knivsodd Kalix-løyrom og rømme. En nydelig, uslåelig kombinasjon, men så lite at vi følte oss snytt. Men brød med pisket smør kom også. Et tungt, kompakt hvitt brød, men også et deilig mørkt og søtt brød laget med sirup og kulturmelk.

Rødbettartar, den nye tartaren, kom her med skarp geitostkrem, estragonemulsjon og syltynne flak av tørket gulbetepuré. Fint avstemte smaker og teksturer, men porsjonen var liten, det var gått en hel time og vi hadde bare fått én rett. Fem gjensto.

Skjell av ukjent opphav

Etter nok en halvtime kom et fint grillet kamskjell, servert med strimler av selleri, sitrongelé og en forstyrrende, tynn fløtesaus. Ofte kan en bli matt av presentasjonen av råvarene og navnene på gårdene urtene og kornet er hentet fra. Ikke så på 34th. Servitøren visste ikke hvor kamskjellene kom fra, skulle sjekke, men kom aldri tilbake til det.

Sesongriktig skrei var fint pannestekt, men saltet i hjel. Med fet potetmos, brunet smørsaus og sprøstekt klippfisk ble retten både for salt og smørtung. Vinpakken til 740 kroner inneholdt trygge, stort sett rimelige viner. Til fisken fikk vi en hvit burgunder, Mâcon-Lugny Saint Pierre 2016 fra Bouchard.

Kalvemørbrad var mørt og rosastekt, nydelig på smak. Men komposisjonen sviktet: Søte, grillede småløk og potet, nå som krem og «potetfondant». En tung, kompakt sak som smakte gamle, kokte poteter.

Norsk-svensk

I den nesten fulle restauranten summet det i ulike språk. Ungdommer satt med store jakker og så på mobilene sine ved ett bord, foreldrene ved ett annet. Bordet bak fikk en unnskyldning for lang ventetid, det var «a busy day in the kitchen». Vi fikk ingen unnskyldning, men kjente på stigende irritasjon over konsekvent lang ventetid.

Blide servitører gjorde tilsynelatende så godt de kunne, men rytmen i måltidet en viktig del av opplevelsen. Det hjalp heller ikke at maten sjelden var mer enn helt grei.

En sorbet smaksatt med bjørkeved, ikke vet vi hvordan, smakte mest brent, sammen med en liten hjemmelaget, grillet marshmallow. Og bruspulver.

– Dette er bare veldig rart, sa Pepper.

«Norske oster» inkluderte moden og god Nidelven og Solglad, men også ursvensk Västerbottenost. Burde det ikke ringe noen bjeller?

Desserten var ukomplisert og god; bjørnebærsorbet med en søt, myk mousse på hvit sjokolade. Brachetto, en lett perlende og søt vin, passet godt til, men ble skjenket fra en åpen flaske og var slett ikke perlende lenger.

Med aperitiff, vinpakke og seks retter kom regningen på 3700 kroner. 34th har utsikt og ambisjoner, men oppleves som en overpriset turistfelle.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.