For Pila, restauranten i Dogas underetasje, er beliggenheten både en fordel og en ulempe. Utsikten mot Akerselva er idyllisk, og den romslige uteserveringen ved et gammelt piletre må være et deilig sted når solen varmer. Men en mørk februarkveld er Pila først og fremst veldig bortgjemt – Salt og Pepper hadde først en bomtur innom veganske Funky Fresh Foods i etasjen over.

Pila åpnet i høst. På dagtid er den kaffebar, på kveldstid restaurant med en liten, bistro-aktig meny fiffig festet med binders inne i en gulnet bok av Alexandre Dumas. Vinlisten inneholder bare fem røde og fire hvite viner. Torsdager serveres dessuten komle. Det er noe norsk og nedpå over innredningen også: ubehandlet trepanel, en gammel teakreol og stoler som ser ut som de er hentet fra en pub som stengte på 90-tallet en gang. Det virker lunt og avslappet, så avslappet at de måtte vente irriterende lenge på å få kontakt med servitøren. Pepper bestilte en drink og Salt et glass champagne, men drinken kom først etter at forrettene sto på bordet.

– Rom er ikke akkurat perfekt følge til bakt og syltet gulrot, sa Pepper.

Roten til alt godt

Det er mye syltet på Oslo-restaurantene for tiden. Pilas gulrøtter var sødmefulle der de lå og badet i en innkokt gulrotjuice med kraftig, syrlig smak.

– Ikke misforstå meg, jeg elsker gulrot, og dette er godt, men jeg synes det skal mer til for at en rotfrukt kan bære en rett alene, sa Pepper.

Pilas brandade, en klassisk røre av klippfisk og potet, kom som friterte boller. De kunne med fordel smakt mer klippfisk og mindre potet. Syltede småløk ga fin syrlighet, grønn ertepuré sødme og brunet smør rundet av smaken.

Peppers ytrefilet av lam med sellerirotpuré, svartkål og søt solbærsaus var koblet med det proteinrike frøet quinoa, som dukker opp overalt for tiden, med sin nøttaktige smak. Dessverre var lammekjøttet for mye stekt og hadde en harsk bismak.

Salts stykke med pannestekt skrei hadde fint følge av gnocchi, grønnkål, bakt, søt pastinakk og en god, syrlig smørsaus med blåskjell. Men de var kalde. Når en smørsaus fordeles bredt utover, må tallerkenen være varm, og den må serveres med en gang.

Pila har gode råvarer og ambisjoner for kjøkkenet, det føles bare som om det siste giret ikke er satt inn. Det skal ikke mye mer til før maten virkelig blir ypperlig, enkel og god bistromat.

Lett grut

Førsteklasses lysbrent kaffe ble servert av husets blide barista i kopper som så ut som de var laget av tung keramikk. Men synet bedro, og det var like før Salt og Pepper slang den varme kaffen rett i ansiktet: Koppen var fjærlett, laget av kaffegrut.

Crème brûlée smakte syrlig av appelsin – litt for mye syre for Salts smak. Hvitvinskokt pære med svart lakrissaus og pisket kremost var overraskende godt; den salte lakrisen komplementerte den søte pæren.

Servicen som først hadde vært i beste fall avslappet, tok seg kraftig opp. Etter at de hadde spist desserten, kom servitøren med to små kopper med en ny porsjon espresso-softis hun hadde laget.

– Dere må bare smake denne og si hva dere synes!

De syntes den var nydelig. Og 1650 kroner for tre retter, fire glass vin og aperitiff er rimelig. Pila er et hyggelig og hjemmekoselig sted, «alt du skulle ønske stua di var», ifølge nettsidene. Men du skulle nok ønske litt mer fra kjøkkenet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.