Vi har vært på restaurant Bass noen ganger når den spiller ut hele sitt register. Men denne gangen, med rødnesede turister lokket av anbefalinger i New York Times som spredte high-pitched Brooklyn-vokaler i rommet, har Bass tatt ned intensiteten et knepp. Noen ganger lurte vi på om keiseren hadde klær på.

På sitt beste er Bass forførende og dyp. Det er når den gjør enkle ting med strålende råvarer. Norske stillehavsøsters var bedre med enkel lime enn med spicy vinaigrette på pipett. Fabelaktig grillet kamskjell kom med en sellerirotpuré og plenty syre til å binde de sarte smakene sammen.

– Vi er tom for vinen du bestilte, men denne er i samme prisklasse, sa servitøren.

Erstatningen var en deilig fersk Puligny Montrachet fra topprodusenten Leflaive som kjørte fint sammen med sjømaten og en senere sopprett. Men i samme prisklasse? Da regningen kom, viste det seg at den kostet 1450 kroner – 350 kroner mer enn det opprinnelige valget.

– Det hadde jeg foretrukket å få vite, sa Pepper.

Fett

Konseptet på Bass er et par håndfuller små og mellomstore retter, noen er fine å dele, andre ikke. Prisene varierer fra 95 kroner til 190. I den lave enden var syv (!) millimetertynne skiver squash raskt varmet i klarnet smør, servert med en spiseskje god ferskost og litt olivenolje. Det smakte greit, men en knapp hundrelapp for dette var litt å tenke på resten av kvelden for oss som ikke har studert restaurantøkonomi.

En gulrotrett, med noe som må ha nærmet seg en hel gulrot i biter på en seng av en pistasjpesto, kostet det samme.

– Dette var riktig godt, men det må koste så lite å legge til såpass at det føles som litt raust. En halv gulrot til, kanskje?

Ut og spise? Søk i restaurantguiden

En sopptartar med persillemajones, mandel og smulet hvitløksbrød var blek både visuelt og sensorisk. Reinsdyrtartar med østersemulsjon og rosenkål ble dessverre litt for dominert av rå kålstrimler.

Med to servitører på jobb følte vi oss både godt passet på, og servert i et passe høyt tempo. Servicen var dessuten passe løkka-jovial, og enkelte av rettene var riktig vakre å se på.

Kveldens høydepunkt var posjert piggvar i en perfekt fetladen smørsaus med persilleolje og vårløk. Der og da var Leflaiven verd hver krone.

Smil

Lam og kålrabi kom i fasong av sterkt utvannet pinnekjøtt eller fårikål ute av sesong, servert som frikassé med dill og vakkert forkledt i volanger av kålrot.

Da maten var på bordet kom servitøren raskt ilende til med to glass Rhône-vin fra Pierre Gaillard – i siste liten.

Bass er unnfanget som en strålende idé, et uformelt og trivelig nabolagssted på Grünerløkka. Men et kjølig interiørdesign og en relativt liten meny gjør at alt må stemme for at opplevelsen skal bli helstøpt.

– Guidebokoppføringer kan fort bli en forbannelse hvis det gjør at man lener seg tilbake og baserer seg på en lang hale av turister som følger strømmen, sa Pepper.

Men vi fornemmer at Bass har lyst til å være et sted for lokalmiljøet også, og høste fortsatt godord og tenksomme primærlyder fra vennene som sitter i baren også. Regningen bar preg av overraskende høyt vinforbruk, og når man legger igjen drøyt 3200 kroner er det et lite knepp mer å ønske fra kjøkkenet.

Bass var best når det var sjømat på asjetten, og vi følte oss understimulert av de rene vegetarrettene. To strålende desserter, på henholdsvis solbær og en fet sjokoladekake med pecannøtter, reddet en svak femmer på mat, og gjorde at vi tross alt smilte på vei ut døren.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.