– Dette smaker vår! utbrøt Pepper.

Det var august, det skulle bli en fullsatt kveld på Brasserie Ouest, som i løpet av sitt første år i et tidligere dødens lokale er blitt et lokalt vannhull for Frogners mangslungne befolkning – fra finanselite til vestkantrufs og gamle menn med nikkers og langrennsstaver inne. Det ryktes at også østkantboere valfarter til brasseriet – en restaurant der treretteren fortsatt er konge, men gjestene også kan komme og gå etter en solid hovedrett om det er det de ønsker.

Og ravioli med agurk og sennep, en så underlig kombinasjon at den måtte prøves, smakte grønt og lykksalig av vår fremfor sensommer, med små kaviarperler drysset over pastaputer i en syrlig champagnesaus.

Øyeblikkets yrhet

Jeg hadde i et øyeblikks yrhet over å høre det magiske ordet «Mont d'Or», glemt at sesongen for den herlige osten ikke begynner før om noen uker, og tigget til meg dagens forrett, ostefylte ravioli i kjøttkraft. Ideen var god, både å bruke opp siste rest av fjorårets ost og kombinere den med en rik kraft, men fjorårsosten hadde – til tross for et opphold i fryseren – bikket akkurat så langt over mot ammoniakk at jeg sendte misunnelige blikk over mot agurkravioliene. Her trumfet vår vinter.

Vi hadde bordet i begrenset tid og innledet måltidet med husets naturchampagne og en snack – en herlig toast med foie gras – før vi fortsatte med en mineralsk Bret Brothers Pouilly Fuissé fra det rikholdige, franskdominerte vinkartet til resten av maten. Serveringen gikk smidig for seg, uten at vi kjente på hastverk. Nybakt brød med et sitruspreget smør forsvant derimot fra tallerkenene våre i et uanstendig tempo.

Salt i sausen

Som med det meste annet, kjører kokkene på Brasserie Ouest en tilsynelatende klassisk stil, med små, interessante vrier. Kylling fra Engø var sjeldent saftig, og om tilbehøret i form av grillet brokkoli og pastinakk var traust, fikk sausen en interessant dybde av å være tilsmakt med ristet gjær.

– Men er det bare meg, eller er denne sausen i overkant salt? spurte Pepper, som drømmer om å eie sin egen saltstein.

Pepper hadde rett. Beurre blanc-sausen som omga det rause og riktig stekte stykket flaket, hvitt langekjøtt under et dekke av neper, var tilført for mye salt for de fleste.

Likevel var det ostefatet som fristet Pepper mest som avslutning på måltidet, mens jeg satset på sjokoladeganache i følge med bringebæriskrem, en klassisk kombinasjon som scoret såpass høyt på smak og konsistens at vi nesten tilga kokkene for det tilsynelatende kjedelige dessertutvalget.

Fallende meny

Faktisk ble valgene kjedeligere og mer tradisjonelle jo lenger ned i menyen vi kom. Mens forrettene var kreative og vanskelige å velge blant fordi så mye så mye fristet, var dessertlisten mer et gjesp. Et klassisk brasserie skal da heller ikke være ellevilt, og når både stemning og service er på plass, skal matens smak tale for seg.

På Brasserie Ouest smaker den jevnt over bedre enn gjennomsnittet, et par feilskjær til tross, og selv om hver enkelt hovedrett har en relativt stiv pris, blir et treretters måltid for to med snack, aperitiff og en flaske vin inkludert gjestene til del for 2500 kroner.

Det er fullt forståelig at restauranten stedet i fordums tiders slakterbutikk er blitt en suksess, og vi håper det står like støtt om både tre og ti år.

Flere anmeldelser: (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.