Det er ikke hovedstadens solside, området lengst øst i Storgata. Mellom Prindsen mottakssenter for narkomane og narkosalget ved buss-stoppet i Brugata, åpnet nylig Mangelsgården dørene.

Inne i bygget fra 1668 lukter det både nytt og gammelt. Veggene er grønne, møblene moderne og stilrene. Bak Mangelsgården står gjengen som driver Taco Republica og nyåpnede Ben Reddik.

– Vi er en delerestaurant. Jeg anbefaler fem retter for at dere skal bli mette, forklarte en godlynt servitør.

God start

Vi begynte med en slags husets spesialitet: Surdeigsbrød fra Ille Brød dekket av smeltet, smaksrik sveitsisk Vacherin. Enkelt, men veldig godt.

Vinkartet har stort sett bare naturviner, fortalte servitøren, i hvert fall om man aksepterer at en naturvin kan tilsettes litt sulfitt. Utvalget av viner på glass er imponerende stort og sympatisk priset. Vi fikk en Chapuis Frères Aligoté, ufiltrert og spontanfermentert, med en smått stram, floral duft.

Raket sikrogn var skapt for å deles, servert i små glasskåler og med små hellekaker. Den gjærede sikrognen var ganske stram i duften, den òg, smaken litt bitter. Med tykk rømme og rødløk smakte det likevel ypperlig.

Men før vi hadde rukket å spise opp, kom servitøren med tartar av entrecôte og helte brunet smør over.

Det viktigste først: Det smakte himmelsk godt. Vidunderlig mørt kjøtt, svartkål blandet med sennepsfrø, kornet skjørost og nøttaktig smør.

– Denne vil jeg jo ikke dele. Det er for godt, sa Salt.

Det er innvendingen: Å dele en stablet tartar med én rennende eggeplomme kan være romantisk og hyggelig, tenk Lady og Landstrykeren. På en forretningsmiddag kan det bli rart og grisete. Serveringsbestikk manglet, og tallerkenene med sikrogn og rømme ble ikke skiftet ut. Innen vi var ferdige med rognen, var det brunede smøret blitt kaldt.

Men å, så godt det var. Og ikke før hadde vi lent oss tilbake, så kom neste rett: «Torsk med kokte poteter og kapers». Den flakede torsken var upåklagelig tilberedt. De små nypotetene kan ikke ha vært lenge oppe av jorden, men litt salt kunne de trengt. En mild smørsaus var litt anonym til.

– Tre av fire retter på rappen. Jeg skulle gjerne ha hatt litt tid mellom til å nyte, sa Salt.

Selv om Mangelsgården er nyåpnet hadde stedet allerede en gode følelse i veggene. Rundt en marmorbelagt barbenk satt en gjeng og drakk vin, ved et bord satt tre menn med sixpence, akkurat som i mellomkrigstiden – eller i 2018, vi vet ikke helt.

Nordeuropeisk

Etter fire deleretter var vi ikke helt mette, så vi bestilte piroger, her en myk dumplingsvariant fylt med sopp, i en tykk blomkålsaus med Västerbottenost, dekket av piggsopp og traktkantarell.

Kjøkkenet virker inspirert både av gamle dager i Norge, og av Hansa-stater og nordeuropeiske kjøkken litt østover. Det virker nyskapende i 2018.

Ett blikk på den lille dessertskålen med melkeis og eplekompott var nok til at vi ba servitøren om en til. Espresso tilbys ikke, her er det trendriktig, lysbrent kaffe fra det lille brenneriet Supreme Roastworks.

– Tenk så stemningsfullt det vil bli her i førjulstiden, sa Pepper da vi ruslet på knirkete gulv ut til gårdsplassen. For 1700 kroner ble vi mette og fikk seks rause glass vin.

Et vennlig, vakkert, velsmakende og varmt sted som Mangelsgården er akkurat det et av Oslos tristeste hjørner trenger.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.