Smalhans fikk mye oppmerksomhet da stedet åpnet i 2012. Et bydelsspiseri med ujålete retter som skulle deles, helst over usvovlet naturvin. Fem år senere har både naturvin og deleretter bredt om seg på Oslos restauranter. Smalhans står fast ved konseptet.

– Det er en deilig stemning her, sa Salt.

Vi hadde fått plass ved de store vinduene en tidlig, regntung kveld. Rundt oss satt både unge menn med skjegg og strikkelue og damer med grått hår.

En servitør kom med menyer og ble stående ved bordet uten å si noe. Etter en lang, pinlig taushet spurte han om vi hadde vært her før og forklarte Smalhans’ konsept: Man velger én av to delemenyer: «Smalhans» til 450 kroner eller full smaksmeny, «Krøsus», til 650 kroner. Vi valgte den siste.

Like etter sto en fjøl på bordet med god skinke og salami fra Ask gård, en spicy gazpacho – kald, tomatisert grønnsakssuppe – og små potetlefser med syrlig skagenrøre og reker. Gode, men ganske velkjente smaker.

Beinhardt

De to neste rettene var mer oppfinnsomme. Den ene luktet intenst av fiskesaus, den asiatiske, salte sausen laget på fermentert fisk. Grillet spisskål kom med nuoc cham, en vietnamesisk dressing laget på fiskesaus og limejuice, og raust med ristede mandler. Det var knasende godt, en fin kombinasjon av søtt, salt og syrlig. På en annen tallerken lå sprø salatblader fylt med røkt kolje, mykt, syltet gresskar og en luftig rømme med gressløk.

– Min favoritt så langt, sa Pepper fornøyd.

I glassene hadde vi fått en knusktørr spansk hvitvin, Blan 5.7 fra Jordi Llorens, med en usvovlet vins karakteristiske fjøslukt. Vi hadde bedt om å få glass som passet til maten underveis, men fikk lite veiledning og ble lenge sittende med tomme glass.

Et blytungt ben kom på bordet, fylt med varm, fet og dissende benmarg. En ny servitør anbefalte at vi laget en sandwich med det grillede brødet som fulgte med.

– Det er veldig sunt, da, sa hun.

En frisk og syrlig topping av granateple, kapers, dill og rødløk sto fint til den fete benmargen. Det er mye som smaker grill og røyk hos Smalhans. Man kan se på det som gjentagende og lite oppfinnsomt – eller som et særpreg ved kjøkkenet. Uansett kom også neste rett med markant røykpreg. Den hvite fisken lange var nydelig grillet, det samme var grønnkålen fra Toten. Sprøstekte biter av oksehale ga salt smak, konfiterte småtomater bidro med nydelig sødme. Til fisken fulgte speltotto, en slags risotto laget på speltperler. Den var litt smakløs, til tross for at den var laget med parmesan og toppet med gremolata, en blanding av sitronskall, bladpersille og hvitløk. I glasset fikk vi Valli Unite Diogene, en saftig, fruktig rødvin laget på dolcetto-druen.

Fort gjort

Ostetallerkenen besto av to oster fra Hitra laget på upasteurisert kumelk, Grotteost og en Blå Hitra, med godt hjemmelaget knekkebrød og søt pærekompott til. Desserten var iskrem med søt mango- og limekompott overstrødd med jordskokk-chips, som raskt ble myke og passet dårlig til iskrem.

Tempoet er høyt, på halvannen time var de ni rettene unnagjort. 2500 kroner fattigere følte vi oss ikke helt som krøsuser. Rettene er små, råvarene ikke spesielt eksklusive. Servicen varierte mellom overlegen og overstrømmende. Men det smaker godt. Smalhans er et hyggelig sted med en attitude som kler St. Hanshaugen.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.