Det var kveld nummer ørten med finvær på tampen av rekordsommeren, operaforestilling, helg og plenty av folk spankulerende på og rundt nasjonalstoltheten i Bjørvika. Kun ett av bordene ved serveringssted Sanguine var imidlertid opptatt og så dessuten ut til å konsentrere seg om alt annet enn fast føde: To venninner var godt nedi hvitvinsflasken og flosklene.

Forbi oss strøk det store familier, voksne par i rødbukser og Rolex samt ivrige sentraleuropeere med norgesturistens kastemerker: fjellstøvler, Gore-Tex, drikkeflasker. Man ikler seg full felt når man besøker det urbane, asfalterte Norge. Ingen så imidlertid ut til å lokkes mot serveringsmulighetene i aftensol.

– Det er alltid så underlig, nesten vemodig å sitte alene på restaurant. En følelse av å ta til takke med noe andre ikke vil ha. Vet de noe vi ikke vet? hvisket Salt.

Kommunikasjonen med personalet foregikk på flyplassengelsk.

Lunsj til middag

Sanguine virker å ha tonet ned ambisjonsnivået siden forrige besøk og tilbød en «sesongens meny», en treretter der man kunne velge mellom hovedrett av kjøtt og fisk. Utover dette fantes ikke à la carte, men en lunsjmeny som serveres hele dagen: skalldyrsuppe, cæsarsalat, et par ekstra desserter. Vi gikk for to trerettere med små krumspring.

Salts forrett, en oksecarpaccio med kremost, bacon, parmesan og rikelig av den en gang overvurderte, nå nesten undervurderte korsblomsten rucola, ga masse umami, balansert opp med all bitterheten fra årtusenskiftets plantefavoritt. Greit nok, og fulgt av et overpriset glass hvit Piemonte-vin på arneis-druen.

Pepper ville ha noe annet enn carpaccio, ble tilbudt en forglemmelig miniversjon av lunsjmenyens fiskesuppe, overrislet av det Pepper mente var lakereker. Salt var usikker.

Hovedrettene var så omsvøpsfrie at de nesten unndrar seg beskrivelse: En ovnsbakt laksefilet med grillet kål, ramsløk, dill og kapers, lagt oppå noen potetbåter, mettet godt, var ikke ødelagt eller noe, men stort annet er det ikke å tilføye. Presentasjonen minnet mer om en tirsdagsmiddag enn om milliardbygg og marmor. En ukomplisert, bløt chardonnay fra Chatron et Trebuchet kledde pretensjonene ellers.

Sesongens kjøtt – faktisk det eneste å oppdrive mellom juni og september – var en posjert svinekam, fulgt av bakt sjalottløk, chips, grillet blomkål og en sødmefull, rik eplesjysaus man kjapt mistet interessen for. Kjøttet var for tørt, for hardt varmebehandlet. Tygge, tygge.

Dette var, unnskyld uttrykket, mat man med letthet kunne laget hjemme, antagelig litt bedre.

Bak oss knatret det i en betalingsterminal, straks ville vi være alene i nasjonalmonumentet.

Den mektige Fursetgruppen har, med sin portefølje av noen av byens viktigste og mest vellykkede spisesteder, sikkert råd til å la dette skure og gå for tomme hus, men hvorfor?

Søt kløe

Med dessertene – en kyndig tiramisu og en strålende, syrefrisk jordbærterte – tilkom optimisme og dessuten litt av publikumet fra kveldens forestilling, deriblant en tidligere kulturminister. Gjester! Det ble med ett vanskeligere å få service, ja, endog regningen: For til sammen seks alkoholenheter, to trerettere, mineralvann og kaffe bikket den 2000 kroner.

Turistene kan få gode, nye fjellstøvler for den summen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.