Victoria terrasses omegn har alltid hatt et sus av det store utland. Oppført nær det gamle slumområdet «Røverstatene» og gatestubber kalt «Algier» og «Tripoli», ble kvartalet senere tilholdssted for så vel nazistene som vårt eget utenriksdepartement. Nå har også Japan trådt inn. I det sekstitallsvakre Vikaterassen – i flere år preget av fallerte konfeksjonsbutikker og unnselige kafeer med ølsalg til mindreårige – kom først meritterte Alex Cabiaos Omakase og nå altså den mer avslappede lillebroren Genki. Hele terrassens naturbetong er blitt oppfrisket med flere mer tidsmessige forehavender.

Pepper så ut på de ikoniske nabobygningene, på de kveldsforlatte advokatkontorene, på den brede glipen ned mot fjorden, Rådhuset og Akershus festning.

– Vakkert, men vi er jo nesten alene her?

Firegangeren

Genki er egentlig en izakaya, japansk for en uformell etter jobben-pub, og tilhører sushikjeden Sabi, kjent fra nevnte naborestaurant og for Stavangers Michelin-stjerneinnehaver Sabi Omakase. Hos Genki er stilen vektet mer mot annen japansk mat, men denne kvelden skulle den avløses av et gjestespill fra en av kjedens sushikokker, til alt overmål med en nyslått verdensmestertittel i bagasjen. Han skal visst returnere noen lørdager.

– For 695 kroner får dere noen supre norske råvarer samt smake en del av signaturrettene. Det er virkelig en god deal! skrøt servitøren og mente en rosévin ville hamle bra opp med alle herlighetene.

Til bordet kom en schilcher fra østerrikske Langmann.

– Denne er svært ettertraktet. Jeg bestilte like greit alle flaskene som kom.

Rosévinen var spenstig nok, men entusiasmen preget prisingen: nær fire ganger polpris er ikke akseptabelt.

Sterkt

Spenstig var også måltidets innledning. Rekechips kom overstrødd av spicy togarashi, mens dypvannsfisken hamachi lå i en rik jalapeñosaus. Godt, men absolutt ikke for sveklinger. Litt mer tander var neste rett: en tartar av maguro, mager tunfisk, vendt i pepperemulsjon og fersk wasabi. Blant stedets pussede betong og treverk strømmet det ut et nesten spa-aktig lydteppe: strengeklimpring, drypp, kvitter og klirr. Merkelig lite påtrengende.

Så, en av signaturene: en tartar av okse med knasende crust av svart hvitløk, svøpt i en rødbetgelé og oxalis-blad. Et vidunderlig spill med konsistenser, sødme, salt og syre og en av de mer vellykkede rettene vi har spist i år. Mat handler om komposisjon. Sushikokken hadde heller ikke gått hjem, kom med nigiri av tunfisk i tre ulike fettmarmoreringer: rygg og stadig feitere magekjøtt. Strålende sofistikert. Toppen nådde han likevel med maki av sjøkreps, gitt sødme og smaksdyp av små, himmelsk grillede biter wagyu-biff.

Stort dårligere var ikke en av menyens favoritter: svele med ferskvannsål, teriyakisaus, japansk majones og koriander, overrislet med katsuobushi – tørkede flak av tunfisk. Umami og sødme å dø for.

Til dessert ble det servert japansk plommevin, umeshu, som med sitt nesten mandelaktige preg satt lekkert til en donut av dadler og bokhvete-is. Med japansk whisky til kaffen landet måltidet på 2500 kroner. Da var vi to gjester, omgitt av seks ansatte.

Et senere besøk, for å teste flere menyretter (ceviche, yakitori, bao-fries), bekreftet bare inntrykket: Genki har ingen grunn til å være så ensom.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.