– Dette har vel omtrent like mye med kaiseki å gjøre som fårikål har med sushi, sa Salt og kastet et blikk på spisekartets tartar og Iberico-svin.
Smaksmenyen har siden starten på Kamai blitt kalt kaiseki, etter den seremonielle, strengt sesong- og lokalbaserte japanske måltidstradisjonen der hver smårett følger en formell oppbygging før man kan begynne å improvisere. Kunstformen har vist seg vanskelig å vellykket eksportere ut av Japan i sin rene form, tross spådommer om kommende verdensherredømme.
Fakta: Kamai
Korsgata 25, Oslo
Telefon: 23 89 79 66
Meny ★★★★
Mat ★★★
Miljø ★★★★
Service ★★★★★
Pris ★★★★
Totalt 20
Ambisjoner i ubalanse
– Jo da, eller man kan se på det som «et følge av småretter», hygge seg i stedet for å tenke på definisjoner, Kyoto og teservise, sa Pepper og hadde naturligvis helt rett.
Ved Kamai har de lagt seg på en slags moderne fusion, der den japansk-peruanske Nikkei-stilen er førende, i kveld med nordiske så vel som spanske innslag.
Til bordet kom to glass økologisk champagne fra Lenoble, samt et popkornsnacks – formodentlig ispedd kimchi – så salt at det var uspiselig.
Pop
Kamai har venteliste, og var i kveld fullsatt av pene mennesker. Salt og Pepper hoppet over vinpakke, lot servitøren finne en flaske, enkeltglass der det måtte behøves. Kamais vinliste er fremoverlent og imponerende. Servitøren – blid og opplyst – var innom riesling før valget falt på det som tilsynelatende er en samlet bransjes støtteskritt om dagen: En hvitvin fra Jura, denne fra Domaine du Pélican. Nå tilbyr riktignok disse chardonnayene smaksdyp som fra Burgund ville kostet det mangedoblede, men denne enigheten begynner å bli smått kjedelig.
Første rett var, i god Nikkei-ånd, en ceviche på blekksprut og den japanske sursøte fruktlikøren umeshu. Retten var for syredrevet, fremsto som ubalansert, og var dessuten for stor. Den ble et lite ork å jobbe seg gjennom. Neste ut – mer peruansk – var en tiradito av kveite penslet med fermentert umeboshi, eller «plomme» som servitøren kalte det. Sashimi-versjonen kom med cashewnøtter og rødkarri-majones. Løfterikt, men hårreisende salt. «Gambas» – spansk for reker, var store, kjøttfulle og ledsaget av en litt off miks av ananas og gulrot.
Tartar var måltidets bunnotering: Ytrefilet av okse med litt skogssyre, tomat, syltefritert løk og chipotlemajones kunne vært en umami-fest, men minnet mer om den dvaske sødmen man kan finne i, ja en bensinstasjonspølse med sprøstekt løk og ketchup.
– Kveldens høydepunkt! sa et ungt, velfrisert nabobord.
Mer umami skulle man finne i skreiens dashisaus, som også skal ha inneholdt ingefær og eple. Igjen altfor salt, uten retning. Vinen hadde ikke matchet noen av rettene all verden.
Da raust Iberico-svin kom med kassava og aubergine og et spenstig glass rødvin, hadde Pepper mistet interessen. Også denne retten var for salt, manglet likevekt. En dessert av solbær, sjokolade og kaffe var god, men gitt litt mye sting av chili eller lignende.
Balanse var det kun i regningen, som med avec la seg på snaue 3000 kroner.
Tvil
Folk bryr seg om, og på, Kamai. Det var nesten så en lett tvil meldte seg. Selv meritterte spisegjester kan ha en dårlig dag. Hadde Salt blitt overfølsom for salt? Tilfeldighetene ville ha det til at et bord besto av et par bekjente. Mot slutten av måltidet strøk det inn en sms fra den andre siden av lokalet: «Hva skjer med maten!?»
Kamai levde denne kvelden ikke opp til sitt rykte som et av byens beste spisesteder.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.