Når byen er glovarm og fotball-VM skrur temperaturen enda et par hakk opp, svaler den hvitmalte og foreløpig tomme restauranten på St. Olavs plass som et luksuriøst tilfluktsrom. Utenfor stimler volumsterke fans forbi i teknisk tøy. Innenfor kvitrer en kelner med glassene, i bomull mellom duse tretoner under rislamper.

– Når det er en liten og en stor meny, er det ikke noe å lure på når alle de ni rettene ser spennende ut, mente Salt.

Angeren skulle melde seg, men ikke på grunn av kvaliteten.

Pepper fikk en ørliten kopp sprudlende sake, mens Salt gikk for den japanske drikken blandet i en rausere cocktail.

Bacon crisp

En sprø terte bakt på tørket tang og blekksprutblekk, fylt med østerskrem og toppet med syltet reddik, startet den asiatisk-nordiske tidlige sommerkvelden elegant. Den neste la til et enda mer crispy element: griseører poffet opp knasegodt ved siden av en majones pisket til en florlett sky som så vidt klarte å holde vekten av irrgrønt ramsløkpulver.

– Denne er faktisk enda bedre enn de to første, sa Pepper etter å ha fått en krem av makrell og pepperrot, med brokkolini, byggryn i chili-pesto, shiso-blader og toppet med tempura-krønsj.

– Igjen er de så bevisste på å blande det myke og sprø, lekkert presentert, sa Salt.

De stusset over var at ingen av de to kunnskapsrike servitørene hadde gitt muligheten for noe mer å drikke utenom vannet. Pepper hadde stjålet litt av Salts cocktail, som var tom inn i den tredje retten.

Det ble rettet opp i neste omgang, etter at honningdamen hadde vært innom.

Pollenlaget

Pepper hadde lagt merke til en kvinne som ved baren hadde fortalt historien om varene hun tilbød. Like etterpå kom servitøren til bordet med to små skjeer.

– Honningdamen var her nettopp med det som var helt fersk lindhonning. Den vil vi gjerne at dere smaker på.

Det nyslyngede, mildt søte og pollenfriske kom som en fint brekk, et bevis på entusiasmen, også for kortsummende råvarer.

Men så skulle vi litt lenger bort, og dypere i havet. På tallerkenen lå tynne, rågrillede biter fra en av de tolv båtene som har jaktet hval i Lofoten denne sesongen. Over dem lå ristede sesamfrø i kimchi-olje, thaibasilikum, korianderspirer og skvallerkål i grønn forening. Nå var også vinen kommet, en halvtørr Riesling fra Mosels Ansgar Clüsserath, med både nok syre og fylde til det store dyret og det sterke tilbehøret.

Rekesnø

Salt og Pepper vekslet mellom slurping fra hver sin nudelsuppe med kylling fra Holte gård og svinedumplings, overstrødd av knust rekechips, som snø over Østens comfort-food. Det barnlige ble understreket av vinen, en Schilcato rosé fra Østerrikes Langmann, som med sin dype farge og kullsyre lignet eventyrbrus.

– Det er ikke bare morsomt, men alvorlig mettende. Dette var vel siste rett før desserten, håpet Salt.

Da en titommers oksehale kom på bordet med kimchi, neper og beter, syntes utfordringen uoverkommelig. Men med oppfordringen om å bruke vedlagte latekshansker for å spise rett av beinet, fikk Salt kjenne det møreste miso-belagte kjøtt.

– Når vi kommer hit igjen, vet vi at vi trygt kan velge bort en av de siste rettene, konkluderte Pepper.

Den søte avslutningen ble også nevemessig håndtert, med karamelliserte baos, dampede boller som spiseparet kunne fylle med sprø søtsaker ved siden sjøgressis eller rabarbrasorbet, og to små plastflakonger med sitronkrem og salt karamell.

Fra en sekslitersflaske helte servitøren en tysk hetvin, som et passende punktum for en kveld som satte alle skudd i krysset – i motsetning til hva fotballfansen i bakgården opplevde.

For vel 3000 kroner, til slutt med nok vin, er det bare å løse billett.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.