– Skal jeg hjelpe deg? spurte Salt den nervøse svenske servitøren forsiktig.

Ja, takk, gjerne, sa hun smilende og overrakte vinflasken og vinåpneren.

Få restauranter i Norge kan skilte med et bedre vinkart enn Tollboden i Kragerø. Med i underkant av 1000 velvalgte viner på kartet kreves en kyndig vinkelner for å lose gjestene frem til de rette kjøpene. Men selv om ingen vinkelner er til stede, burde man som gjest kunne forvente at servitørene i hvert fall klarte å temperere vinen – og ikke minst åpne den. Men den gang ei.

«Jag måste kolla»

Blant Kragerøs perler er Tollboden Bakhagen innerst i sundet den som skinner mest. Under bugnende epletrær blant renoverte småhus og låver kan man senke seg ned i kostbare designmøbler og nyte den norske sommeren.

– Nei, atmosfæren er det lite å si på, sa Pepper idet servitøren geleidet dem til et pent bord med tung hvit duk.

Lunkent vann kom i glasset med en gang, menyen kom like kjapt, men aperitiffen – to glass av husets champagne – tok det rundt ti minutter før servitøren klarte å skjenke. Det føles lenge i sommervarmen når man er både sulten og tørst.

Fra en rikholdig meny kan man enten velge en seksretter eller fra à la carte. Både Salt og Pepper valgte sistnevnte: gyoza og Kalix-løyrom til forrett etterfulgt av jospergrillet sjøkreps og hummerhale med skalldyrsrisotto. Men når Pepper ba om å få se det etter hvert så prisbelønte vinkartet kom servitøren med cocktailmenyen.

Alle Bakhagens fem svenske servitører den kvelden hadde vært innom bordet før første rett ankom.

– Hvilke retter hva det dere bestilte nå igjen? spurte en annen servitør.

– Hvilken rødvin var det dere bestilte?

– Nei, ingen rødvin, men en chablis, presiserte Pepper.

Chablis-flasken ble stående på bardisken i sommervarmen i et godt kvarter før servitøren begynte å åpne den. Uten å presentere den først. Det hele endte med at Salt kom til unnsetning mens servitøren måtte hente isbiter for å kjøle ned den romtempererte vinen.

– De gjør jo så godt de kan, og hyggelige er de, men de har jo ikke fått noen opplæring. Det er jo sånn at man håper at alle begynte i går, sa Pepper mens servitøren for femte gang den kvelden snudde på hælen og sa: «Jag måste kolla».

I minste laget

Kalix-løyrom ble servert på klassisk og delikat måte med toast, rødløk og crème fraîche, og smakte fortreffelig. Gyozaene var derimot overstekte og sprø med et anonymt fyll av reker og svin. Når vinen endelig kjølnet, kom hummerhale og sjøkreps på bordet. Førstnevnte var dessverre for mye varmebehandlet, noe som forvandlet den delikate hummeren til en seig masse. Skalldyrsrisottoen hadde grei konsistens, men skalldyrkraften smakte litt svett.

Grillsmaken på de superferske sjøkrepsene var perfekt, selv om de med fordel kunne ha blitt tatt ut av utekjøkkenets jospergrill et lite minutt før. Til hovedrett valgte Salt en oksetartar, mens Pepper gikk for en grillet indrefilet. Tartaren, som kom med steinsoppkrem, skulle vise seg å være like stor som en spiseskje. Smaken innfridde, men det ble i minste laget. Indrefileten var middelmådig, med en tykk, innkokt saus og sprø poteter – igjen gratinert med Västerbotten-ost.

– Det er jo merkelig at ingen av rettene eller vinene blir presentert. Det blir heller ikke spurt om allergier eller hvordan gjesten ønsker ting stekt. Det virker som vi er det første bordet her noensinne. Tenk hvilket sted dette kunne vært om de ansatte hadde fått mer opplæring, sukket Salt.

Etter fire retter hver, to glass champagne, en flaske chablis og to glass rødvin kom regningen på 2750 kroner inkludert kaffe. Sympatiske priser, særlig på vinkartet, hvor man kan få noen av verdens mest ettertraktede viner til like oppunder polpris.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.