Det var ikke veldig mange dager etter gjenåpningen av hovedstadens fabelaktige restaurant-scene tidligere i vår. Vi måtte opp på hesten igjen, til kilden, inn i løvens hule, nærmere bestemt til Kina, og til deres mer eksotiske fødevaretilfang.

Szechuan Chengdu har vært en av hovedstadens stadig dårligere bevarte hemmeligheter en stund nå, i særdeleshet etter å ha blitt blåst i deler av pressen på starten av året.

De innviede – samt mye av befolkningen rundt Ola Narr og Carl Berner – har imidlertid visst det lenge: Bak den nokså standard oransje kinarestaurant-fasaden og vrimmelen av godt voksne, røykende drikkegjester utenfor, skjuler det seg flere tørste seniorer og mer standard kinesisk restaurantinteriør inne, samt en nokså alminnelig plastlommemeny av konvensjonell norsk-tilpasset kinamat. Bak den igjen skjuler det seg imidlertid en egen rød, kinesisk papirmeny du vanligvis må be om. Nå kom den røde menyen sammen med den alminnelige. Var det en ny praksis, eller så hun oss rett og slett an?

– Jeg har sett deg her før, sa en av de to hjertelig blide, men bestemte servitørene uoppfordret.

Sympatisk

Det var tidlig ettermiddag, sol, ukeslutt og en løssluppen stemning blant risikogruppen som hadde samlet seg ved et slags langbord nederst i lokalet.

– Hva er det du sier, liker du ikke konjakk!? sa en herre til drikkefølget og lo hest.

På gulvet sto ferdighandlede poser fra Kiwi, i restaurantens bokhylle sto det leste krim-paperbacks, en flaske Spenol, og gamle ukeblader. Velsignet være disse få stuene vi har igjen.

Szechuan er alt dette, men også så mye mer, noe flere velfylte, hakket yngre og dels nølende bord bar bud om. Szechuankjøkkenet er med sin rause bruk av smakstrøkk – chilipepper, hvitløk, svartpepper, ingefær og det karakteristiske szechuanpepperet – en bærebjelke i kinesisk mat. Få steder i Norge får du det mer uforstilt enn her. Den røde menyen avslører råvarer som griseføtter, svinemage, frosk og tarmer, men du bør kunne fremvise en viss fartstid som gjest for å få prøve herlighetene; de vil ikke skremme deg vekk ved første visitt.

Vi ble ved dette besøket betrodd omgang med stedets oksemage – en ære bare det, men servitøren regelrett nektet oss mer enn to hovedretter og ett tilbehør, nærmest avgjorde selv at en av serveringene skulle være kylling.

– Porsjonene er veldig store, dere får ikke bestille mer!

Kung pao-kylling er en slags global take out-klassiker, som med sine peanøtter, pepper, hvitløk og purre glir greit i de vestlige svelg. Vi har sjelden fått den mer stringent og bedre enn her. En soggy siderett av aubergine i hvitløk var grei, men føltes i denne sammenheng nærmest alminnelig, soyadrevet. Senere besøk har fremvist en fabelaktig tander konsistensjubel av en rett på oksefrosk, samt en særs rik og velsmakende versjon av szechuan-bautaen Mapo doufo, der tofuen var silkemyk, nærmest datt fra hverandre, og var kringsatt av torsovarmende, sterk saus på finmalt kjøtt, formodentlig av svin. Godt!

Magemål

Det var likevel ved oksemagen at det sørvestlige Kina virkelig sang i snuten på en. Magesekken kom i flere herlige strukturer og kutt, og bar på en vidunderlig sammensatt sødme, vilt balansert mot selleri, koriander, sesamfrø og peanøtter, nærmest i en salat, ledsaget av lett syre og chili bak i ganen. Innmat er sjelden bedre enn dette.

Retten er lett en umiddelbar Oslo-klassiker, og hvor kan man egentlig kjøpe mer opplevelse, mer kultur for 245 kroner? Det er bare å bygge sult, bestille en iskald, billig øl, og glede seg til neste gang.

Tenke seg. Det ligger en hel, forunderlig verden i en brun bydelskro borti Trondheimsveien.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.