Gjenoppstandelsen av restaurant Credo på tuftene av en gammel fabrikkhall etter Lilleby smelteverk, er oppsiktsvekkende. Og da tenker vi ikke bare på at de serverer speket ishavsrøye på goro eller blåskjell vakkert pakket inn i løvtynn knutekål sprayet med fermentert nepejuice. På Credo vandrer man inn i frukthagen, overalt er urtekasser og egen vekst plassert ut på ledige plasser, og likevel er det ryddig, luftig og vakkert, med kunsten til bysbarnet Sverre Koren Bjærtnes over det hele, bare brutt av graffitiartistenes fete «hærverk» bevart på innsiden av den ene ytterveggen.

Det oser av kvalitet og arbeidsglede.

Det å ta med seg en suksessrestaurant fra bykjernen og flytte til et nedlagt smelteverk i et boligstrøk utenfor sentrum, det er en så hinsides beslutning at den krever ekstra store baller, for å si det på den måten. Og det har Heidi Bjerkan, en av Norges absolutte toppkokker.

Nydelige småretter drysset med urter og blomster fra egen hage ble servert på en mesanin hvor Credo har laget en lounge med behagelige periodemøbler fra det mest funky av 70- og 80-tallet, og en bokhylle med inspirasjon.

Små munnfuller med sild og melon og en tander krustade med sjøkreps i chilimajones ble servert med sider, Solhøis vikingjuice, som lett konkurrerer med en god musserende, til smårettene.

Lokalt

I kjøkkenkroken sto en av Credos kokker og stekte tykke, fete potetlomper på ferske og fermenterte mandelpoteter, som ble med oss ned i spisesalen, hvor de dukket opp med rømme og et par sorter smør.

Råmarinert kamskjell kom med saup og granolje og en granité på bringebær, smaker som – riktig porsjonert – sto svært godt til det tandre kamskjellet. («Saup» er altså trøndersk for kjernemelk – det som blir igjen når man kjerner smør. Var ikke det «lænt»?)

Konfitert eggeplomme kom med en deilig cassoulet av friske erter og belger, litt svinekjøtt og kyllingskinn, før en av kveldens høydepunkter: perfekt behandlet villkveite med en rik persillesaus, små gulrøtter fra hagen og kantareller.

– Wow, dette var helt utrolig smakfullt og deilig, sa Pepper.

Samtidig bar de Credos signatur, friske, rene retter på førsteklasses råvarer, som de ofte får fra to små gårder langs riksvei 65, som snirkler seg sørover langs Orkla-vassdraget.

Og selv om Credo speker og fermenterer kjøtt og grønnsaker, inngår de som oftest i komplekse komposisjoner som aldri føles konservert eller forhåndslaget.

Noen ganger slår de ut håret på kjøkkenet, som da de kom med raket og røkt villaks servert med en saus på jordbærbrus og fennikelolje.

– Dette er morsomt. Og det fungerer jo så fint, sa Pepper.

Som de fleste andre steder som serverer multirettmenyer, kan man velge en vinpakke, som hos Credo i stor grad besto av fersk naturvin. Eller man kan boltre seg i vinkartet, der utvalget av godt modnet kvalitetsvin fra topprodusenter i klassiske distrikter var oppsiktsvekkende godt!

Perfeksjon

På bordet dukket det stadig opp strålende retter, kongekrabbe med fermentert smør fra Fannrem og en mindblowing, konsentrert skalldyrbuljong, avløst av en frekk og deilig frisk hvilerett med jordbær, bringebær og hestebønner i en fermentert juice med sting av chili.

– Heh. Dette er nesten en av de beste rettene, sa Pepper og gosset seg med de rene, deilige smakene.

Etter en «taco» i salatblad fylt med moreller og et grillspyd av andehjerter og shitakesopp, var en ferskost med solbær og røkt, finrevet reinsdyrtunge som et mer ordinært intermesso. Men det var aldri langt mellom høydepunktene.

I modningsrommet bak kulissene hang en flokk ender som Credo selv foredler med ytterligere modningstid.

Andebryst glasert i sommerhonning viste hvorfor: Det slo alle andre andebryst vi har smakt, ned i sokkene. Glasert i sommerhonning og grillet til perfeksjon står det igjen som en bauta over hva dyktig håndverk kan gjøre med et relativt standard stykke råvare. Rikt, rundt og saftig var det smaksrike andebrystet lekkert paret med en terte fylt med andelever og plomme og mangoldblader, som etter min mening var malplassert, men som Pepper likte.

Kjøkkenet fulgte opp med blodpudding.

– Vi spiste mye blodpudding da jeg var liten, sa Pepper.

Credos versjon minnet lite om mormors. Silkemyk som en foie gras, glasert i rosebladgelé, toppet med hylleblomst og en bitte liten crisp bacon.

Lite hadde vi trodd at blodpudding skulle være det beste av det beste på en topprestaurant, men på Credo klarer de det. Det var perfekt!

Plettfritt

Kjøkkensjef og eneeier Heidi Bjerkan har tilsynelatende satset alt på dette eventyret, en stor restaurant med åtte kokker og 40 sitteplasser, en mer hverdagslig avdeling ved siden av, i et nybygget boligstrøk på Lade. Hun har fått bygget opp alt slik hun vil ha det. Og resultatet er strålende. Credo er helt der oppe blant Norges beste restauranter.

Det er en rik kvalitet som gjennomsyrer hele måltidet. En dessert på is av tykkmelk kom med et utradisjonelt band av medspillere: laurbærolje, karamell av søl (en tangart) og crumble av kaffe. Det var sterke og klare smaker – også innslag av lakris, som fremkalte distinkte minner av hockeypulver – og en dessert vi kommer til å huske.

Ingenting ved de 22 rettene vi fikk på Credo, var standard. Alt var originalt og plettfritt, gjennomarbeidet og komplekst. Det er en prestasjon man ikke skal kimse av. Credo er helt der oppe, skulder ved skulder med det kulinariske fyrtårnet Maaemo.

Men det er én vesentlig forskjell: prisen. En helaften på Credo er ikke billig, men koster like fullt under halvparten av Maaemo. Sleng på en vinpakke til 1200 kroner, og du ender på 2500 kroner per person. Men Credo ligger jo i Trondheim? Antagelig kan man fly til Trondheim, spise på Credo og fortsatt spare penger.

Så hva venter du på?

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.