Det er litt av en klisjé, naturligvis, men akkurat om Sawan er den gyldig: Å gå inn i den ærverdige, gamle Frogner-villaen føles som å tre inn i en annen verden. Man glemmer – tross potensiell utsikt over Skillebekk og fjorden – et øyeblikk hvor man er. Tankene går til et par London-restauranter, men også til noe mer enn et spisested: et eksklusivt spa, en hemmelig klubb, noe lett kinky og privat.

– Jeg får litt sånn «Eyes Wide Shut»-stemning, sa Salt om det som tross alt bare er en thairestaurant med slekt i Østfold.

De dels bortgjemte lokalene har også rommet den gamle Michelin-klassikeren Le Canard og et kasino for nazister. Salt så på thaisilken, på de mørke lokalene, på plysj og downlights.

– De siste årene er det blitt veldig viktig for en viss type gjester at steder er «sexy».

Illusjonen virker

Sawan er tilsynelatende alltid full, også på en trøtt hverdag tidlig i uken. Silkeblazere og brøleaper, businessmiddager og Jagland-engelsk – støynivået var skyhøyt. Folk satt regelrett og skrek til hverandre.

I det siste har det vært murret litt om dårlig service, stresset stemning og folk som nærmest må hive i seg store smaksmenyer. Salt og Pepper gikk likevel for full niretter. De takket nei til champagne, bestilte i stedet en forglemmelig cremant. Måltidet ville kle en riesling et godt stykke uti, mente en årvåken kelner. Salt og Pepper valgte en 2007-årgang fra østerrikske Nikolaihof. Vinen viste seg svært balansert, sammensatt og lang. Det var rett og slett en hårreisende god vin, priset til 960 kroner.

På bordet kom ting som sashimi av laks og kveite, der begge var omgitt av mojitosaus, men sistnevnte utmerket seg. En sashimi på havabbor kom med pinjekjerner og en snerten, karakteristisk ponzusorbet. Enda bedre var en tataki – lett varmebehandlet og oppkuttet kjøtt – av dypvannsfisken yellowtail supplert med sopp og en sødmefull sesamsaus. Vinen var slående i møtet med denne retten. Sawan er tilsynelatende glad i foie gras – oppå maki eksploderte den, som en eggeplomme i munnen. Full smaksjubel. Tunfisk var kronet med en tørket oppsats av chili og chilimajones, mens argentinsk scampi kom med sitrongress, hvitløk og den stadig tilbakevendende thaibasilikumen. Denne fikk også prege noen fiskekaker av blant annet kongekrabbe og ulik hvit fisk. Raust opplegg. Servicen var sømløs, velsmurt og kunnskapsrik.

Til spicy lammecarré, også den med foie gras, fungerte en nesten naturvinaktig barbera overraskende greit. Klassisk og sterk thaisalat var akkompagnert av entrecôtebiter grillet så hardt at de nesten ga en sprøstekt smak av karbon.

– Det funket faktisk bra, var en grei kontrast etter all denne juicy sjømaten, sa Pepper.

Lefsefinish

Sawans signaturpregede «crispy duck» legger man selv i lefser med ting som hoisin-gelé, papayakrem, fersk chili, agurkstrimler og en chilisaus med ananas – det gjelder å smaksbalansere ordentlig. God mat som er sosial å spise, men Salt og Pepper var nå trillende, nesten ubehagelig mette. En pannacotta med kokos og mango var frisk og saliggjørende, før regningen med kaffe og avec la seg på rundt 3200 kroner.

– Kommersiell teft, knirkefri service og konsistent nivå på maten – dette må være en av byens mest vellykkede pengemaskiner, sa Salt.

– Jo da ..., svarte Pepper.

– … men neste gang nøyer vi oss med noen gode småretter og et dypdykk i vinlisten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.