Silk Road er nærmest et selvmordsprosjekt: Et ungt par åpner fine dining restaurant, der all mat skal være plantebasert, økologisk og kortreist – og attpåtil generere penger til veldedighet.

Konseptet er krevende, men interessant. Med disse restriksjonene innabords tar Silk Road gjestene med på en kulinarisk reise langs de gamle silkeveiene, som strakte seg fra Andalucía til helt øst i Asia.

– Vegan er blitt et belastet ord. Vi kaller det heller plantebasert, sa innehaveren og skjenket et glass knusktørr, katalansk cava.

– Det er litt morsomt. Norges første sushirestaurant lå i dette lokalet. Nå er det andre stifinnere som har tatt over, sa jeg.

Backpackerestetikk

Lokalet er litt «fin restaurant for ryggsekkturister» – der noen har forsøkt å skape et solid inntrykk med vakre, terrakottafargede vegger og tunge fløyelsgardiner, men ikke kommet helt i mål. Gjennomført er derimot servicen, som innehaverne – som også driver gatematbod i Torggata bad – står for.

Måltidet begynte i Andalucía, med en salmorejo – en tykk gazpacho – så silkemyk og oljemettet at den hadde fungert bedre som dipp. Kjøkkenet svingte innom Sicilia og Venezia med henholdsvis grønn squash marinert og smaksatt med den klassiske kombinasjonen av mynte, chili og sitron, samt lettpanert og stekt aubergine som tok sardinenes plass i klassikeren «saur» med karamellisert løk, rosin og pinjekjerner.

I en kultur som er vant til at animalske produkter står for den tilfredsstillende umamismaken, er det en utfordring å treffe folks ganer uten disse delene av smakspaletten. Og med en tyrkisk «kebab» av sopp i neste servering, overbeviste kjøkkenet i hvert fall meg om at de klarer å gjøre plantene vel så tilfredsstillende som kjøtt.

Levantens gleder

Ferden gikk videre sørøstover med manakish – libanesisk pizza – toppet med tomater og fermentert rips. Kombinasjonen av syre og bitterhet i toppingen var en fin kontrast til søtlig, irakisk kibbeh – en krokett på gresskar og bønner smaksatt med hint av appelsin og kardemomme. Palestinsk salat med appelsin og fennikel var mer forglemmelig.

Persisk kjøkken er et av verdens store kjøkken og ble representert ved en delikat, syrlig linsegryte med spinat og yoghurt. Afghansk rispilaff luktet indisk restaurant. Brun ris og tørkede frukter ga et friskt inntrykk og nydelig tyggemotstand. De tibetanske momo-dumplingene som fulgte, klebrige, salte og rike var et høydepunkt.

Måltidets eneste åpenbare ikke-helt-vellykkede rett, var kombinasjonen fra Szechuan, der både kikerttofu, grønnsaker og glatte, deilige nudler med kål fikk en litt for sur, dominerende smak av fermentering.

Sirkelen ble sluttet da ferden endte i den tidligere portugisiske kolonien Macau, med en solid, søtlig kake av norske poteter.

Måltidet var imponerende. Maten var forseggjort, gjennomtenkt og gjennomgående både god og tilfredsstillende, koblet med spennende vin- og sakevalg. Full mat- og vinmeny og et glass cava for to kostet 3400 kroner. Det er vanskelig å forstå hvordan et så ambisiøst og idealistisk prosjekt skal overleve økonomisk, men jeg håper de får holde på lenge nok til at flere oppdager at ren plantemat kan være mer enn stusslig og nevrotisk helsekost.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.