Oslo hadde ennå ikke gått i dvale da vi besøkte Smalhans en hverdagskveld tidligere denne uken. En varm stemning hersket i den lune nabolagsrestauranten på St. Hanshaugen.

I siste utgave av Guide Michelin fikk Smalhans nok en gang utmerkelsen «Bib Gourmand», for god og smaksrik mat til en rimelig penge. «A sweet neighbourhood café with friendly staff and an urban feel», skriver Michelin-guiden. Og ja, det er noe søtt og vennlig ved Smalhans.

Deleretter

Menyen består av småretter, som gjerne deles. Smalhans minner litt om Sentralen i Kvadraturen, et annet av spisestedene til restaurantgruppen Lava. Mellom klokken 16 og 18 serveres dagens husmannskost, ellers er det Smalhans-meny eller Krøsus som gjelder. Smalhans til 475 kroner er fem av rettene fra ukens meny, mens Krøsus til 675 kroner er alle ti rettene, servert i seks omganger. Vi gikk for den, og servitøren virket nesten overrasket.

– Krøsus? Kult!

På drikkekartet hos Smalhans kommer bare biodynamiske, økologiske eller helt «nakne» drikkevarer. Coca-Cola kan du bare glemme. Men det finnes alternativer for dem som ikke vil ha den mest grumsete, kubæsj-luktende naturvinen. Utvalget av øl er også stort. Pepper startet med en gin tonic med kanelstang og appelsin, men det ble litt for mye parfymert julesmak.

Sprøstekt gjær

De første rettene ble servert på en fjøl: Salami fra Ask Gård var en herlig smaksbombe, mens chipa – små kompakte ostebrød – smakte syndig godt sammen med ande-rilette. Pølsen mortadella, servelatens italienske fetter, ble løftet av trøffelmajones og sprøtt, fritert brød.

–Hit er vi altså kommet, sa Pepper og stirret på neste rett.

Som den naturligste ting i verden ble den presentert som en skive bakt sellerirot med sprøstekt gjær. «For å tilføre krønsj». Vi spurte oss hva sprøstekt gjær gjør når den kommer ned i magen.

Men «selleribiffen» var passe myk og motstandsfull, og kom med en vidunderlig, syrlig smørsaus. Små biter av klippfisk ble servert kalde i en salig røre sammen med syltet rødløk og varm potetkrem. Det var ikke så vellykket.

Smalhans bruker forskjellig servise, mye er gjenbruk. Det er supert, men et stort skår var gått i skålen med klippfisk.

Godt hjort

Nå fulgte måltidets udiskutable høydepunkt, anrettet ved bordet av en kokk: Wallenbergare er svenske kjøttkaker, laget med eggeplomme og kremfløte. Smalhans' versjon var laget på medisterdeig av hjort, de var litt sprø på utsiden, saftige inni og smakte hinsides. Med søt pastinakkrem, syrlige tyttebær og en smakfull saus på hjortekraft og brunet smør var det en fullkommen rett.

–Jeg kunne spist bare dette, sa jeg.

Krøsus-menyen spriker i mange retninger. Nå fulgte skrei i en indiskinspirert saus med masalakrydder, servert med grillet blomkål og raita med pistasjnøtter. Masalasausen var lunken, og smakte for salt og røykt.

Ingen krøsusstemning

Det er åtte år siden Smalhans åpnet. Slitasjen var påfallende på toalettene, som har eksklusiv håndsåpe fra Aesop, men dører hvor malingen er skallet av i store områder.

Blåmuggosten Råblå og den kittmodnede osten Rokoll fra Orkladal ble servert med hjemmelaget knekkebrød og den søte dessertvinen Les Dernières Grives fra Tariquet. Desserten var en liten skål med nydelig ananassorbet, så frisk og elegant at den gjerne kunne vært servert uten den ordinære sjokolademoussen som lå som en trist kladd ved siden av.

Vi hadde gjennom hele kvelden flere ganger tomme glass, mens servitørene sto og skravlet i baren. De enset oss sjeldent, og vi fikk ingen følelse av å være krøsuser, tvert imot. Skjebnen ville det slik at dette var det siste måltidet vi spiste ute, før store deler av Oslo gikk i «lockdown». Og vi sitter igjen med at det var litt smalhanspreg over det.

PS! Fredag holdt Smalhans fremdeles åpent.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.