– Herregud, denne krabben er så deilig at dillmajonesen ved siden av bare er en distraksjon, sa Salt med fingrene rennende av kongekrabbesaft.

Hvitvinen kelneren hadde foreslått, en frisk og grønnlig spansk verdejo, ble stående nesten urørt frem til siste trevle av den grillede kongekrabben var skrapt ut av skallet.

Pepper spiste en fet, men balansert svineterrine i lykkelig kombinasjon med en nesten 30 år gammel sauternes.

Det var en god opptakt til middag på grillrestauranten St. Lars, som bare er blitt bedre med årene.

Buleaktig

Lokalene er nesten buleaktige: dunkle og lett slitte, med mørke trebord, skinnbenker, dyprøde vegger der matfaglige plakater i ramme henger på snei. Servicen er jovial og uformell, men engasjert og trivelig, og menyen enkel, nesten nedstrippet.

Men på St. Lars er ikke enkelheten en lingvistisk trend, slik den ofte er på steder der kompliserte retter presenteres minimalistisk som «Kylling. Løpstikke. Smørsaus». Her er det sannheten selv. Det du ser, er det du får på St. Lars, oppkalt etter helgenen for bibliotekarer, fattigfolk, ølbryggere, forbrente og for brannvesenet, en martyr som ifølge myten ble drept ved langsom steking. Alt går på grillen, med en betydelig dose salt og syre, enten det er kjøtt, fisk eller skalldyr. Og går det ikke på grillen, får det en siste finish med flammekaster, skulle det vise seg da det kom til dessertene.

Rimelig, dyr vin

Vinlisten er vanskelig å lese i det mørke rommet, men byr på mye spennende, og store deler av den kan bestilles på glass. Pepper hadde foreslått riesling til terrinen, men kelneren høynet altså med gammel sauternes.

Til hovedrettene valgte Salt og Pepper en flaske Le Serre Nuove dell’Ornellaia fra Toscana.

– Det er ikke billig, men det er under 2,5 ganger polpris, noterte Pepper.

Entrecôten kom til bordet akkurat så hardt grillet utenpå og rå inni som Salt liker den. Ulempen med så rått kjøtt er naturligvis at fettet ikke rekker å smelte helt, men igjen føltes både pommes frites med hvitløk, kjølig hjertesalat og en strålende bearnaisesaus ved siden av nesten unødvendig. Det er en egen glede å spise seg mett på få, enkle, gode ting.

Signaturretten av lammebog stekt i 36 timer fikk en pyroteknisk start ved bordet da servitøren satte fyr på rosmarinkvisten som stakk opp av det ultramøre kjøttet med en urtesmak som sendte tankene til sommerdager ved Middelhavet.

Pyroteknikk

Det trengs ikke dessert etter så monumentale porsjoner. Men Salt og Pepper måtte likevel prøve: Pepper gikk for omelett Norvegienne med popkorniskrem og fikk nok et flammende show ved bordet da kelneren satte fyr på Cointreauen rundt, mens Salt i stillhet nøt en skulpturell kombinasjon av silkemyk sjokoladeganache, marengs tilsmakt laurbær og syrlige klumper av blodappelsingelé.

– Jeg er så mett, så mett, stønnet Salt da de fikk regningen på 3400 kroner.

Det er ingen billig fornøyelse for et treretters måltid. Med hovedrettpriser på godt over 300 kroner er ikke St. Lars et sted man bare stikker innom på en hverdag. Store porsjoner, fantastiske råvarer og mye god vin for pengene gjør at opplevelsen føltes verd hver krone.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.