Kokken Sven Erik Renaas' navn er overalt i Stavanger. På Sola flyplass, på kinoen. Han er innehaver av én av byens to Michelinstjerner, men restauranten han har drevet lengst er Matbaren Renaa.

Lite er gjort med lokalet siden de åpnet for ti år siden. Veggene er lyse og interiøret i lyst tre med spisesofaer i sort skinn og neonkunst på veggene.

Duften av frityr og olje lå tett i det lyse restaurantlokalet. Hver gang en ny ingrediens havnet på stekeplaten i det åpne kjøkkenet, ble det en konkurranse mellom Salt og Pepper hva det var. Det er kanskje ikke det man som restauratør ønsker at gjestene driver med?

– Nå dufter det stekt fisk, og nå dufter det smeltet reblochon, sa Pepper. Og sannelig deiset det ikke ned én flamiche, en fransk purrepai, toppet med akkurat den osten på nabobordet.

Oljemarinert

Salt og Pepper valgte stekte pimientos de padron og stekt svinesvor som forretter. Kanskje litt lite gjennomtenkt, frityrduften tatt i betraktning. De grønne pimientosene var gjennomdynket i pregløs og fet olje, og store mengder salt. Fritert svor hadde ikke fått tid til å renne av seg oljen, noe som gjorde den om mulig enda fetere.

Redningen ble to store glass med en rik, eikelagret og frisk chardonnay fra California som renset ganen.

– Jeg fikk lyst på burger til hovedrett, det er jo en benchmarkrett, særlig når den koster 230 kroner og er laget av kjøttdyret angus, sa Pepper.

Angusburgeren ankom bordet med en skål salatblader som var lettere oksidert og røde i kanten. Burgeren druknet i barbecuesaus, og var helt gjennomstekt og hard som en puck.

– Hvorfor bruke angus når man velger å steke det helt tørt og bade kjøttet i saus etterpå? undret Pepper.

De friterte potetene bar preg av en uren og aldrende frityrolje, og ble stående på bordet nærmest urørt.

Uhåndterlig piggvar

Piggvaren var et imponerende skue der den entret bordet i en jernpanne. Med skinnside både over og under, så det ut som at Salt hadde fått servert en kvart piggvar til middag. Den var overøst med kaperssmør, krutonger, bladpersille, sennepsfrø, og ikke minst store mengder olje.

– Denne hadde gjort seg godt på et matbilde, men er komplisert å spise fra, sa Pepper.

– Kanskje du vil ha en tallerken? spurte den observante servitøren.

Piggvaren i seg selv smakte vidunderlig og var perfekt varmebehandlet. Men den blir en jobb å spise når man først må ta av skinnet under alt tilbehøret, for så skjære løs det tandre hvite fiskekjøttet fra bena før man øser over tilbehøret igjen. Det var også forbausende lite kapers i kaperssmøret. Det fremhevet heller ikke retten at potetene som kom ved siden av bare var varmet lett i en panne og hadde både smak og kjernetemperatur fra kjøleskapet.

– Det er en fin måte å få brukt opp restepoteter, men da må man være sikker på at de er varme, sa Salt.

Syrebehov

Én dessert på deling ble løsningen til slutt. Salt som satt og gulpet olje hadde bare lyst på noe friskt, så valget falt på yuzuterte med verbena. Den var den perfekte avslutningen på måltidet, med delikat syre av den asiatiske sitrusfrukten kombinert med søt marengs på toppen og en frisk sitrussalat med appelsin ved siden av.

To forretter, to hovedretter, én dessert på deling og to glass vin ble 1229 kroner – en middag som føles rimelig tross alt. Men bedre ventilasjon og mindre olje hadde nok gjort seg.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.