Nodee har flyttet etter pengene til Barcode og i lokalet ved Frognerbadet har Tatakii Asian åpnet, med samme eiere. Det er nyoppusset, men fortsatt mørkt. Dørene til toalettet har et slags polstret svart skinn. En tykk bok om Chanel i en bokhylle, på veggen et svært foto av en dame med struttende, bare bryster liggende på rygg på et spisebord.

Også Tatakii er en asiatisk restaurant med småretter som sushi og sashimi, men på menyen er også mange «robata»-retter, fra grillen. Restauranten pusher sine to fastsatte menyer allerede fra bordbestillingen, og Salt og Pepper valgte «Eat Me», fem serveringer med mange av rettene fra menyen. Det skulle ta tid. 45 minutter gikk før noe spiselig kom på bordet.

– Brød passer ikke her, men vi kunne fått noe annet i ventetiden, sa Pepper og slurpet restene av en «Funky Tatakii», «veldig populær blant gjestene», med vodka, mango og pasjonsfrukt.

«Spicy tunfisktartar» var ikke spicy, men smakte behagelig av koriander og lime sammen med et sprøtt flak wonton-chips. Laksetataki var kjapt grillet, med tynn stekeskorpe, syrlig yuzu-dressing og biter av bitter grapefrukt, som helt dominerte smaken.

Friterte vårruller hadde masse god, velkjent smak av scampi, kylling, koriander og chili. Tempurastekt scampi var dekket av et vel tykt lag med batter. Med en mangomajones som knapt smakte mango ble det vel fett.

Glassaktig

Tatakii tilbyr ingen vinmeny til de faste menyene.

– Jeg kan tenke meg at det er fordi de tjener mer på at folk bestiller glass. Her er ikke én vin til under 130 kroner glasset, sa Salt. Servitøren anbefalte et par viner og satte glassene på bordet uten forklaring.

– Med disse prisene kunne de tatt seg tid til å skjenke vinen ved bordet så vi får se hva vi drikker, sa Pepper.

Scampiboller var dekket med riskrutonger som poppet i munnen. Sammen med en pikant tom yum-majones var det overraskende og vellykket. Scampi kom også helstekt og saftig på spyd, med en dipp med distinkt smak av limeblader og limefrukt. Men spydene med entrecôte var blitt kalde innen de nådde frem. Dekket med en klissete, kald teriyakisaus kom ikke det møre kjøttet til sin rett.

– Skulle tro det var første kvelden de har åpent, sa en misfornøyd mann ved nabobordet.

Det var et par uker siden åpningen, og man skulle tro at Nodee-systemet borget for effektivitet. Havet av servitører i svarte uniformer ser i hvert fall effektive ut. Likevel ble mat kald og ventetiden lang. Pepper måtte bestille en øl fra tre ulike servitører før den etter 20 minutter endelig kom.

Donald

«Crispy duck» var mer lunken enn crispy, servert med dampende, tynne pannekaker og en småkjip plastboks med avlukker for agurk, vårløk, mango og hoisinsaus.

– Er det vanlig hoisinsaus, spurte Salt. Sausen så lysere ut enn hoisin ofte gjør.

– Vanlig? Hva mener du med vanlig? Den er ikke kjøpt på butikken, hvis det er det du mener. Vi har mange ingredienser i den, sa servitøren.

Menyens dessert var enkel, men god: Vaniljepannacotta med en syrlig pasjonsfruktcoulis.

– Sist jeg var i dette lokalet satt Petter Stordalen ved siden av. Jeg har alltid tenkt på dette som et sted for typiske næringslivsfolk. Men en som forventer effektivitet og kvalitet ville blitt temmelig forbanna her i kveld.

For 2000 kroner hadde de fått mye mat for pengene. Men ikke på et høyt nok nivå. Med nebbete og sen servering føltes det uansett ikke som en bra deal.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.