Det var kø og rene frigjøringsstemningen utenfor de første restaurantene langs Aker Brygge. Innen vi hadde kommet til Tjuvholmen var folkemengden mindre, stemningen roligere.

Etter 11 år har Tjuvholmen Sjømagasin pusset opp. Nyoppusset eller ei, det er påfallende hvor lite Sjømagasinet fremstår som en fiskerestaurant. Vi hadde ikke forventet gamle årer på veggene eller skjell på bordene, men her var lokalet mørkt, dominert av en svær trapp og tunge gardiner.

Sjømagasinet har flere avdelinger, og det er «bassenget» en etasje ned som har nærhet til brygga. Der vi satt, minnet det mest om en pen hotellobby. På bordene, som hadde behagelig, forskriftsmessig avstand, sto det skilt med QR-kode vi måtte skanne for å laste ned menyen. Et koronatiltak, men vinkartet kom i et hefte vi fikk bla i med egne hender.

Solid snurr

Menyen er ganske knapp, med tre hovedretter fra havet: Kveite, villaks og hummer, i tillegg til grillet indrefilet og et skalldyrfat til stive 965 kroner. Åpningsmenyen, seks retter til 695 kroner, virket som en god mulighet til å prøve flere retter fra menyen.

Nydelig surdeigsbrød ble servert med salt og pisket smør med hint av løpestikke og persille.

Kveite-sashimi kom med en «shitakekraft», en søt saus som fylte munnen med smaken av umami. Det var enkelt og godt, men den rene fiskesmaken kunne gjerne fått litt mer plass.

Vi var nesten ferdig med den første retten innen servitøren kom med den første vinen i vinpakken, en 2018 Riesling fra Kuhn. Vinkartet er solid, og et stort glassbur fylt med vin troner midt i lokalet. Servitøren skjenket uvanlig raust hver gang vi fikk en ny vin.

– Her er det lett å bli på en solid snurr med en ordinær vinpakke, sa Pepper.

Eget fiskeutsalg

Råvarene er gode hos Sjømagasinet, som fremdeles har eget fiskeutsalg. Men den rå tunfiskfileten vi fikk var skåret i lubne strimler, som ikke fremhevet den elegante teksturen i fiskekjøttet. En tyntflytende syrlig ingefærdressing krasjet med den karakteristiske rene, litt metalliske fiskesmaken.

– Dressingen drepte fisken. Og så er det litt kjedelig at to av seks retter er rå fisk med asiatiskinspirert saus, sa Pepper.

Ved siden av oss var humøret på topp over en skalldyranretning. Hadde vi bommet helt?

Nå kom en kule med agurksorbet, en hvilerett som fremsto ganske umotivert. Vi trengte da ikke noe hvileskjær, bare bedre mat. Sorbeten hadde deilig smak av agurk, men var så søt at den nærmet seg en dessert.

Enkelt, solid

Lysing, hvitt, fast og elegant, kom med en god og kraftig skalldyrsaus, små nypoteter og «primører», de første sommergrønnsakene, som nepe og nykål. En enkel, god rett, som fremsto mer som en fullverdig middag enn som én av seks retter. Men jaggu fikk vi ikke enda en hovedrett.

Indrefilet av okse, marinert i 48 timer i chimichurri, en kald, frisk argentinsk saus med urter og løk. Kjøttet var grillet et par minutter på Josper-grill. O, lykke! Mislykkede retter med rå fisk var glemt. Dette var fabelaktig! Mørt, og perfekt grillet slik at saftigheten var bevart, samtidig som overflaten var behagelig karamellisert. Enkelt servert, bare med norske, lett grillede asparges.

– Men det er noe som skurrer, når det beste en fiskerestaurant serverer er blodig biff, sa Pepper.

Grapefruktmousse, merkelig anrettet som grøtete spaghetti, kom med biter av syltet rabarbra og hylleblomst. Jeg byttet ut menyens dessert med kokossorbet og sjokoladeganache. Halvparten av sjokoladekremen var uspiselig salt, som om et dryss av havsalt var blitt en håndfull. Tynne karamellkjeks med sesamfrø smakte brent. Men dessertvinen, Beerenauslese fra Kracher, var en søt og fruktig avslutning.

Regningen kom på 3100 kroner, for en ujevn middag hvor sjøen føltes som den var langt unna.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.