Historien sitter i veggene, i de doble fløydørene, i de høye trærne på tunet. Etter en pietetsfull oppussing for rundt ti år siden er det Bocuse d’Or-vinner Tom Victor Gausdal, Stian Floer og kokkekollektivet Lava som har stått for driften av Strand, hvor det har vært restaurant siden 1924.

– Ganske idyllisk til å være så nærme E18, sa Pepper.

Vi satt ved vinduet med utsikt mot båter, fjord og Fornebulandet. Uteserveringen var ennå ikke åpnet for sesongen. Men kjøkkenet hadde allerede lagt om til sommermeny, også inne i restauranten: fire småretter og fire hovedretter. Ingen forretter, og ikke lenger noen «chef’s menu». Hovedretten vi hadde gledet oss til, konfitert andelår med hoisinsaus og lefser, var det tomt for. Dumt, og rart, så tidlig på kvelden. Servitøren dobbeltsjekket med kjøkkenet og sa at det var ikke and, men lefser det var tomt for. Vi kunne få andeburger, men det ble liksom ikke helt det samme. Valget sto da mellom hamburger, fiskesuppe og piggvar. Det ligger sikkert en strategi bak, men det føles rart med en så barbert sommermeny allerede i slutten av april, i det vi alltid har sett på som en ambisiøs restaurant.

Småretten «Coppa di Parma»-salat fikk vi som forrett i halv porsjon. Den var fortsatt stor, med masse grønn salat, asparges, avokado, fetaost, fint marmorert skinke og en syrlig dressing. Godt, men mer en mettende lunsjrett enn en raffinert forrett.

Strands tartar var laget med biter av smakfullt, mørt kalvekjøtt, med fin kontrast i syrlig kapersskum, sødme fra rødbete og spiss karsesmak. Det brente surdeigsbrødet kunne godt vært droppet.

Tynn stråle

Servitøren hadde engasjerte vinanbefalinger, som en Marsanne fra St. Julien en St. Alban, med frisk syre, til fiskesuppen. Men flere av vinene ble skjenket ved bordet med en Coravin, en innretning hvor en tynn nål stikkes gjennom korken og ned i flasken, og man skjenker uten at den åpnede vinen etterpå oksideres. Smart og lønnsomt, men en ikke veldig elegant måte å få servert en vin til 200 kroner glasset på. Det var umulig ikke å få assosiasjoner til «å late vannet».

Piggvaren var stekt til perfeksjon, saftig og smakfull. Men grillet kål, kokte nypoteter i biter og et par umotiverte hasselnøtter var et ganske stusslig syn og ikke en 410 kroners rett verdig.

Fiskesuppen var kokt på kraft fra piggvarben og hadde den gode, runde smaken fra skikkelig kraft, sammen med biter av ørret, piggvar og strimlede grønnsaker.

Utvalget av norske oster var imponerende, med både Kraftkar, rødkittost fra Munkeby, Underdal, brie fra Dovre, med aprikoskompott, honningglaserte nøtter og løvtynt, hjemmelaget knekkebrød. I glasset kom Lustau East India Solera, en nydelig, kraftig og søt sherry.

«Bær og rabarbra» var mye bær og lite rabarbra. Med bringebærsorbet, karamellisert hvit Valrhona-sjokolade og vaniljekrem ble det en god, men ganske ordinær dessert. Servitøren glemte kaffen, men da det ble oppdaget, kom den lynraskt med beskjed om at den var på huset.

– Når enden er god og så videre, sa Pepper, etter et besøk på toalettet, hvor et svært foto av en romslig damerumpe pynter opp. På dametoalettet er det en oppskrift på krumkaker i tapetet.

Regningen kom på 2300 kroner. Et så fint og tradisjonsrikt sted fortjener litt høyere ambisjoner og en klarere retning på menyen. Neste gang satser vi på burger utendørs i solen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.