Jeg har aldri fått helt fot for øl. Jeg deler kokkelegende David Changs oppfatning: Pils er ølens champagne, og alle vet at champagne er best. Øl med for høy alkohol og for mye smak har skremt meg siden en klassisk fadese på en av de første ølbarene med altfor stort utvalg av øl med mye aroma og høyt alkoholnivå. Jeg har aldri prøvd yoga, og siden jeg ikke har drukket øl siden den tidligere omtalte fadesen, kom en gyllen mulighet til å sette seg litt inn i begge deler, gjennom ølyoga.

Siste sang, det lille bryggeriet på Grønland, holder ølyoga på Tjuvholmen hver torsdag. Trenden som oppsto i Berlin og tok turen rundt verden, har kommet til Oslo. Den har vært her en stund. Men som for fedre flest er det viktig å ikke være for tidlig ute på trender, for hva hjelper det vel å være først ute, hvis de du kan fortelle det til ikke engang skjønner hva du snakker om. Da er dette perfekt.

Det var uventet få menn på førti. Ingen gruppe med kompiser som hadde tatt seg fri fra kone og barn. Eller, det var én. Meg. Resten, en gruppe med jenter i den alderen da man ikke må spørre om den, vennepar i tyveårene, og seksten andre var gjemt bak søyler og etter hvert bak ølens behagelige slør.

To øl deles ut, en sur og en søt. Den sure – ørkensur – er tilsatt noen bakterier, sier bryggeren. Det er også noe frukt i, pasjonsfrukt. Boksen åpner med den lyden som jeg har lært å like i en boksøl, et knepp og lett brusing. Ølen er frisk og syrlig og jeg føler meg klar for yoga. I en krok, hjørnet inn av to vennepar, godt flankert av venninnegjengen, gjør jeg meg klar, på den måte jeg tror jeg kan gjøre meg klar. Ved å ta av meg sokkene.

Tortur

Yoga er en treningsform som best kan beskrives som en ulv i fåreklær. Det som fremstår som koselig, hyggelig og kun et par knepp opp i intensitet fra sofaligging ender opp i det som best kan beskrives som tortur. Det plankes, bordes, og stilles i utgangsposisjon. Jeg titter på de rundt meg og innser at jeg ikke gjør noe rett. Jeg vugger feil vei og jeg har bena i gulvet. Men slurker med øl får jeg i meg. Den første ølen er forfriskende. Jeg tar store slurker, for det aner meg at noen av bevegelsene kommer til å medføre mye søl.

Ganske riktig, etter at jeg har slengt ut en pappavits om at den andre ølen alltid er bedre enn den første, og til høylytt latter åpner nummer to blir det mye søl. Denne ølen er mye søtere og lukter distinkt av hestestall. Det skal visstnok passe bedre med de mer intense øvelsene som skal komme.

Og intenst blir det. På to strake ben og en strak arm skal jeg løfte hoften og ølen mens jeg følger ølen med blikket fra gulvet til taket. Lett, tenker du kanskje. Men kroppen min starter en ukontrollert risting. Lårene dirrer som om det er jordskjelv og hoften truer med å gi opp og skli ned i en vinkel jeg ikke har trodd var mulig. Jeg redder ølen i en slurk før hoften deiser ned i den tynne matten. Ølen legger seg i små dammer på gulvet.

Rett vinkel

Det hele kulminerer i en øvelse der øl skal holdes mellom knær mens jeg løfter den ene leggen. Det går ikke. Eller – jeg får ikke leggen opp i rett vinkel og forstår ikke hvordan noen får det der til i det hele tatt. Er det bare jeg som stønner i smerte i dette rommet? Det skal visstnok bare vare en time. Jeg håper timen har gått nå. Ølen er tom.

Litt senere, på Vinmonopolet, på kjølerommet mellom Barolo og Burgund slår den hardt inn – ettersvetten og den begynnende stølheten.

Ølyoga kan anbefales for dem som trenger en unnskyldning for å trene, eller de som trenger en unnskyldning for å drikke mer øl. Jeg lurer på om Bikram og Sake blir en hit en gang. I så fall melder jeg meg på.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.