– Det interesserer meg ikke. Det er så kjedelig. Å jobbe på et trestjerners sted er mye teater og illusjon; opplevelsen i seg selv interesserer meg mindre. Det er en døende form for restaurant, sier Arvid Rosengren (32).

Han sitter joggeskodd ved et bord på Charlie Bird, den uformelle italiensk-inspirerte strøksrestaurant i krysset der Greenwich Village går over til SoHo. I 2016 nådde han til topps i konkurransen om å være verdens beste sommelier, en tittel han har frem til neste mesterskap i 2019.

– De mest spennende restaurantene er ikke luksusrestaurantene, men der hvor man har mulighet til å eksperimentere og være lidenskapelig. De fleste luksusstedene er bare luksuriøse. Jeg elsker at folk orker å søke den perfeksjonen dag etter dag, men jeg vil heller gå på og jobbe på en restaurant der folk kommer to-tre ganger i uken, sier han.

Uformelt i SoHo

Charlie Bird serverer rå knivskjell, pasta med jordskokk og honningglasert and med persimon sammen med en vinliste som virker knapp med tanke på at vinkjelleren drives av en verdensmester. Men sistnevnte er en del av Rosengrens filosofi.

– Her får du ikke den store boken. Det er herlig om man kan mye om vin og er interessert, men selv da er det et stressmoment med tusen viner, du sitter der i en halvtime med vinlisten istedenfor med de andre gjestene.

Her får alle en liste på 150 viner hvor ingenting er dyrere enn 30 dollar; ingen skal skremmes vekk av prisnivået. Det ikke alle vet, er at Rosengren har en kjellerliste på 7-800 viner det går an å spørre om for en helt spesiell opplevelse.

Fra nanoteknologi til vin

Rosengren har lagd mat siden han var liten gutt i Sør-Sverige og drømte opprinnelig om å bli kokk.

– Men hvis man tar den beslutningen når man er 15, blir veien tilbake veldig lang, sier han, som isteden satset på ingeniørstudier i Lund inntil mat og vininteressen tok over. Via nye venner, store middager og ikke minst tanken på «å skulle bli sittende fast i en labfrakk resten av mitt liv» havnet han i en jobb på Systembolaget, og vininteressen eksploderte.

– Jeg kjøpte så mye jeg kunne, gikk på så mange smakinger som jeg kunne og pugget mye. I og med at jeg kom fra studentverdenen var jeg ganske dyktig til å lese.

Magnum på øyemål

Han la fra seg nanoteknologistudiene og ble sommelier. Så begynte en kollega å trene til det svenske mesterskapet.

– Jeg hjalp ham med å trene, og etter en stund tenkte jeg at dette kan jeg også gjøre, minst like bra. Det ble en konkurranse.

Han kom på andre plass i sitt første mesterskap og så at konkurranser var et godt incentiv til å tvinge seg selv til å lese videre. Første forsøk på VM-tittelen strandet, men i 2016, etter å ha blindtestet seg til topps, svart riktig på alle vinteoretiske spørsmål og ikke minst på en smidig måte servere fiktive gjester som ber om en vin som ikke eksisterer, gikk han av med seieren.

Virkelighetsnært

Rosengren sier situasjonene i konkurranse ikke er langt fra virkeligheten.

– Det er masse rare gjester og forventninger. Det er veldig mye problemløsing, og du må lese folks forventninger og psykologi på en rask måte. Her om dagen hadde vi et bord med tre supermodeller som ikke hadde sett hverandre på lenge, de vil egentlig bare snakke med hverandre, forteller han.

Etter å ha vaklet mellom hvitt og rødt, cocktails, individuelle bestillinger og en felles flaske uten å ha forpliktet seg, forteller Rosengren at han måtte sette foten ned og spørre:

– «Hva vil dere ha individuelt, nå har vi åpnet vin for 400 dollar». Sånne greier dukker opp hver dag. Det er alltid noen som har noe rart for seg på vin- eller matfronten. (Vilkår)